Adone Zoli

I dagens artikkel skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Adone Zoli. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på det moderne samfunnet, har Adone Zoli vært et tema for interesse og kontrovers for mange. Gjennom årene har Adone Zoli utviklet seg og tilpasset seg kulturelle og teknologiske endringer, og satt dype spor i historien. Vi vil utforske de mest relevante aspektene ved Adone Zoli, fra dens innflytelse på populærkulturen til dens implikasjoner i det vitenskapelige feltet. Bli med oss ​​på denne spennende reisen for å oppdage alt relatert til Adone Zoli.

Adone Zoli
FødtAdone Zoli
16. des. 1887[1]Rediger på Wikidata
Cesena
Død20. feb. 1960[1]Rediger på Wikidata (72 år)
Roma
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, partisan Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Bologna
PartiDemocrazia Cristiana
NasjonalitetItalia (19461960)
Kongedømmet Italia (18871946)
Medlem avConsulta nazionale del Regno d'Italia
Accademia delle Arti del Disegno
UtmerkelserStorkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Italias statsminister
1957-1958
RegjeringZoli
ForgjengerAntonio Segni
EtterfølgerAmintore Fanfani

Adone Zoli (født 16. desember 1887 i Cesena; død 20. februar 1960 i Roma) var statsminister i Italia fra 19. mai 1957 ti 19. juni 1958.

Zoli studerte jus ved universitetet i Bologna og praktiserte deretter som advokat. I 1919 gikk han inn i det katolske PPI som var ledet av Luigi Sturzo. Han fremmet der antifascistiske synspunkter. Partiet PPI ble i 1926 forbudt. Etter Mussolinis fall var Zoli medlem av Comitato di Liberazione Nazionale fra 1943 og en av grunnleggerne av Democrazia Cristiana. Han ble i 1945 medlem av Deputertkammeret Fra 1950 til 1951 var han visepresident i Senatet.[2] Han var justisminister fra 26. juli 1951 til 7. juli 1953, og finansminister fra 18. januar 1954 til 10. februar 1954. Etter Alcide de Gasperis død ble Zoli president i Deputertkammeret.

Referanser

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000006169, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ «Adone Zoli». Italias senat, internettsiden. Besøkt 29. oktober 2015. 

Eksterne lenker