Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), tidligere Senter for kvinneforskning (SFK) og Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK), er et forskningssenter innen kjønnsforskning (tidligere kalt kvinneforskning og kvinne- og kjønnsforskning) tilknyttet Universitetet i Oslo. Det ble etablert i 1986 som et eksternfinansiert og midlertidig forsknings- og ressurssenter som inngikk i UiOs randsone,[1] og er i dag organisert som en av UiOs frittstående «andre enheter», utenfor den ordinære fakultetsstrukturen.[2] Senterets virksomhet bestod opprinnelig primært av eksternfinansierte forskningsprosjekter[3] samt informasjonsarbeid om kvinneforskning, og senteret hadde frem til 2001 bare én fast vitenskapelig stilling. I dag driver senteret kjønnsforskning og undervisning innen dette fagområdet på bachelor- og masternivå, etter å ha gradvis bygget opp et undervisningstilbud etter årtusenskiftet. Senterets forskning og undervisning har forankring i humaniorafag og samfunnsvitenskap, og hadde tradisjonelt tyngdepunkt i humaniora og utspring i fagmiljøer ved Det historisk-filosofiske fakultet. Senteret er en av UiOs minste enheter.
Ved UiO hadde enkelte forskere ved Det historisk-filosofiske fakultet allerede i 1984 tatt initiativ til et emne i kvinneforskning. Disse var senere sentrale da Senter for kvinneforskning ble etablert som et eksternfinansiert og midlertidig prøveprosjekt under navnet Senter for kvinneforskning (SFK) i 1986. Senteret var tilknyttet Universitetet i Oslo som et senter i UiOs randsone;[1] det var dermed ikke del av universitetets ordinære struktur og var plassert utenfor universitetets campus i en egen bygning i Ullevålsveien 105.[1] I mange fagmiljøer ved UiO var det skepsis mot å etablere en egen institusjon for kvinneforskning, og mange mente dette kunne virke både isolerende for kvinneforskning som forskningstema, og ifølge Beatrice Halsaa «frita disiplinene for nødvendig selvkorreksjon».[4]
En av oppgavene for senteret har siden starten vært å fungere som ressurs- og informasjonssenter for kvinneforskning.[1] Senteret hadde fra starten også som formål å være «et møtested for kvinnelige forskere og studenter med interesse for kvinneforskning».[5] I 1990 ble senteret fornyet for en ny prøveperiode. Ifølge senterleder Harriet Bjerrum Nielsen var senteret relativt marginalisert i universitetssamfunnet i mye av senterets historie, og senterets forskere ble ofte ignorert og deres forskning mistenkt for å være politisk.[6] Senterets fremtid har blitt debattert flere ganger, blant annet med forslag om å integrere personalet i et av instituttene, fortrinnsvis ved Det humanistiske fakultet, eller overføre det til en annen institusjon. I 1997 fikk senteret status som forskningssenter uten tidsbegrensning. I 2001 skiftet senteret navn til Senter for kvinne- og kjønnsforskning, og i 2008 skiftet senteret igjen navn, til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Det er ikke del av UiOs ordinære fakultetsstruktur, men tilhører idag gruppen «andre enheter» ved UiO.[2][7] Navneskiftet skyldtes at begrepet kvinneforskning som navn på fagområdet fra begynnelsen av 2000-tallet i økende grad ble erstattet av kjønnsforskning, og et ønske om å studere kjønn som sosialt fenomen i et bredere perspektiv, herunder menn og ulike kjønnsminoriteter (ikke-binære, transpersoner o.a.). Kjønnsbalansen ved senteret er preget av at nesten alle de faglig ansatte er kvinner, men Øystein Gullvåg Holter begynte i 2008 som professor ved senteret med hovedansvar for mannsforskning. Holter har forklart kjønnsbalansen ved senteret med at det er vanskelig å rekruttere menn til fagområdet og senteret fordi det er «lavstatus», snarere enn at senteret ikke ønsker flere menn i faglige stillinger.[8]
De første årene var preget av senterets midlertidige natur; senteret hadde ingen professorstillinger, men en daglig leder (kontorsjef) og en forskningsleder som faglig leder, i tillegg til ulike prosjektansatte på korte kontrakter.[9] Da den eksterne finansieringen tok slutt var senteret en periode tidlig på 1990-tallet uten forskningsleder.[1] Senteret fikk sin første professor i 1992 da Gro Hagemann tiltrådte som professor II i humanistisk kvinneforskning ved senteret, og de to følgende årene ble det ansatt ytterligere to professorer i bistillinger (Jorun Solheim og Kirsti Malterud). I 1993 tiltrådte danskfilologen Harriet Bjerrum Nielsen som professor i humanistisk kvinneforskning i full stilling. Antall årsverk for vitenskapelig ansatte lå i 1993 på 0,79, men økte til 1,6 i 1995.[1][3] Senteret hadde frem til 2001 bare én fast vitenskapelig stilling. Antallet professorer i full stilling økte til fire fra 2008 da Øystein Gullvåg Holter tiltrådte. I tillegg har senteret et varierende antall midlertidig ansatte som stipendiater, postdoktorer og forskere, herunder ansatte på eksternfinansierte prosjekter, og fra 2000-årene også ansatte i undervisningsstillinger knyttet til de nye undervisningstilbudene. Etter at mange andre institutter ble slått sammen til større enheter i 2000-årene er senteret UiOs minste senter/institutt.
Frem til 1999 hadde senteret ingen undervisningsoppgaver og var primært et forskningsinstitutt, i tillegg til ressurssenter- og informasjonsoppgavene. I 1999 fikk senteret noen begrensede undervisningstilbud. I 2003 etablerte senteret sitt første organiserte undervisningstilbud, bachelorprogrammet «Kjønn, feminisme og likestilling» (fra 2007 «Tverrfaglige kjønnsstudier»). I 2011 etablerte senteret et engelskspråklig masterprogram (Gender Studies). Senteret har ikke eget ph.d.-program, men stipendiater kan tas opp på programmene til andre fakulteter som eksterne kandidater etter søknad, avhengig av egen fagbakgrunn.
I 2010 sendte NRK TV-programmet «Hjernevask» der forsker ved STK Jørgen Lorentzen var intervjuet, og senteret stod sentralt i debatten i etterkant av programmet.[10][11][12][13] Daværende senterleder Jorunn Økland uttalte at debatten om Hjernevask påvirket senteret negativt og at «det er klart at senteret har lidd et omdømmetap».[14]
Senterets forskning har forankring i humaniora og samfunnsvitenskap. I dag har senterets faste vitenskapelig ansatte bakgrunn fra sosiologi, psykologi, freds- og konfliktforsning, filosofi og teologi[15]. I antall årsverk lå tyngdepunktet tidligere i humaniora, spesielt i 1990-årene.[3] For mange av senterets forskere og studenter har queerteori vært et viktig faglig perspektiv. Særlig etter Hjernevask-debatten uttalte senterleder Jorunn Økland at senteret ønsket å samarbeide med andre fagfelt og satse mer på tverrfaglighet; som ledd i dette etablerte senteret en professor II-stilling i medisinsk kjønnsforskning i samarbeid med Det medisinske fakultet, men denne stillingen ble senere nedlagt.[14]
Senteret utgav tidligere informasjonsmagasinet Bulletine.[16]
Listen omfatter bare ansatte i ordinære vitenskapelige stillinger (faste vitenskapelige stillinger og andre førstestillinger), og ikke studenter, ph.d.-kandidater eller gjesteforskere.