Ragnarock

I dag er Ragnarock et tema som vekker stor interesse og debatt på ulike samfunnsområder. Dens relevans og innvirkning har generert motstridende meninger og har ført til flere studier og forskning som søker å gå dypere inn i implikasjonene. Uten tvil er Ragnarock et problem som er i stadig utvikling, tilpasset endringene og utfordringene i dagens verden. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger til Ragnarock, med sikte på å analysere dens betydning og forstå dens innflytelse på vårt daglige liv.

Ragnarock
StedHolmenkollen, Oslo
TypeMusikkfestival
Genrerock, folkemusikk, visesang

Ragnarock var navnet på en serie rockefestivaler som ble avholdt i Oslo tidlig på 1970-tallet. De to første ble arrangert i Holmenkollen 17. juni 1973 og 15. juni – 16. juni 1974, mens den tredje fant sted på Ullevaal Stadion 29. juni 1975.

Ragnarock 1973

Bakgrunn

Holmenkollen med Besserudtjernet. Ragnarocks scene var plassert på høyre side av tjernet. Fotografi fra 1975.

Fra våren 1971 oppsto det en lang rekke utendørskonserter i Oslo-området. Inspirert av Isle of Wight-festivalen (1968–1970) og Woodstockfestivalen i 1969 ble det for første gang arrangert omfattende mønstringer av norske rockeband, jazzorkestre og visesangere på friluftskonserter. I tillegg fant en hel rekke gratiskonserter sted på St. Hanshaugen og på Ekebergsletta. Samtidig oppstod Kalvøyafestivalen på Kalvøya i Bærum; der ble det tatt inngangspenger som gjorde det økonomisk mulig å invitere store, internasjonalt kjente band og artister. (Også på en friluftskonsert på Hovedøya arrangert av Club 7, med rock, jazz og visesang, måtte folk betale for å få innpass.)

Formålet var en konsertfilm

Ragnarock (1973).

Ideen til Ragnarockfestivalen oppsto internt i Centralfilm AS i Oslo, som ved inngangen til 1973 ønsket å feire sitt 20-årsjubileum.[Note 1] Da konsertfilmen fra Woodstock viste seg å bli en kassasuksess, førte det til tanken på å skape en rockefestival for å produsere en tilsvarende konsertfilm. Ettersom Oslogruppa Christiania Fusel & Blaagress nettopp hadde oppnådd oppmerksomhet og førsteplass på NRKs Norsktoppen med sin opprockede versjon av feleslåtten «Fanitullen»,[Note 2] og bandet Saft i samarbeid med felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa krysset folkemusikk med rock, mente filmens regissør Arne Philip Fraas at det ville være et brukbart konsept å lansere «folkrock på norsk grunn» som et bærende og nyskapende element i filmen. Forslaget om å lage en 90-minutters kinofilm vant aksept i Centralfilms styre.

Etter et mislykket forsøk på å få etablert samarbeid med drivkreftene bak Kalvøyafestivalen, Paul Karlsen og Sten Fredriksen, ble det via Polydors sjef, Totto Johannessen knyttet kontakt med Artist Promotion, som var ledet av Stein Robert Ludvigsen. Dermed ble Ludvigsen ansatt som festivalsjef. I et møte mellom Skiforeningens styre, Centralfilms direktør Knut-Jørgen Erichsen og regissør Arne Philip Fraas, ble området rundt Besserudtjernet på Holmenkollen utpekt som festivalarena.[Note 3]

Marshall Equipment ble leid inn fra London. Ettersom forsterkeranlegget var på 13 000 watt, ble det sendt brev til naboene med innlagte gratisbilletter til husets unge, og en oppfordring til de eldre om å holde seg på avstand, eller helst reise vekk, dersom de ikke tålte støy.[1]

Under konserten skulle det filmes fra sju kameraer, hvorav fire fra faste posisjoner som hele tiden var rettet mot scenen, ett fritt kamera, ett som konstant var rettet mot publikum og ett fra helikopter. Seks av de sju fotografene var freelancere, og tre av dem kom fra Tyskland. For å unngå juridiske problemer i etterhånd ble det på billettene opplyst om filmingen, og at en ved å kjøpe billett også hadde akseptert at filmingen fant sted. Det skulle filmes fra kl. 13 til 22.

Folkemusikk og rock

Hardingfele.
Mandolin.

Konsertene tiltrakk seg omtrent 30 000 tilskuere.[2]

Kombinasjonen av rock og folkemusikk, representert av blant annet bergensbandet Saft og felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa med medbrakte folkedansere, hadde for lengst fått merkelappen folkrock. Det engelske bandet Fairport Convention var en kjent eksponent for genren. I Norge var ideen først tatt opp av Hole in the Wall, med multiinstrumentalisten Rune Walle som frontfigur. Til samspillet med Osa på Ragnarock ble Saft utvidet med Rune Walle på gitar og mandolin.

Fredag kveld var det forhåndssolgt rundt 10 000 billetter til konserten på søndag. Men været viste seg å bli bra, så et sted mellom 30- og 40 000 ungdommer skal ha beveget seg til Besserudtjernet...

Det ble kaldere utover kvelden, og ungdommene begynte å tenne mindre bål, men brannvesenet følte det hadde situasjonen under kontroll og unnlot derfor å gripe inn.[3] Arrangementet fikk god omtale.[4] Det tettpakkede programmet bidro likevel til at en av hovedattraksjonene, Aunt Mary, ikke fikk slippe til.[Note 4]

Det svenske bandet Rockfolket avsluttet festivalen.[5]

Filmprosjektet Ragnarock

1. november samme år hadde filmen premiere i fem norske byer. Filmen, som var regissert av Arne Philip Fraas og produsert av Centralfilm AS, var Norges første helaftensfilm i stereo. I tillegg ble en kopi med fire lydspor fremstilt til bruk på Colosseum kino i Oslo. Filmen mottok stort sett gode anmeldelser og mye presseomtale i landets aviser.

Filmen ble i 2009 utgitt i en samleboks bestående av én DVD og to CD-er.

Plateutgivelser

Fra konserten i 1973 ble det utgitt både en EP, Saft/Osa på Philips og en LP med tittelen Ragnarock 73 Live at Holmenkollen Open Air Concert på platemerket Polydor.[2]

Den originale kinofilmen fra Ragnarockfestivalen i 1973, bestående av én DVD (med 5:1 og stereolyd) og to CD-er, ble 20. april 2009 gjenutgitt som samleboks med et informasjonshefte. Den ene CD-en har remastret lyden fra LPen i 1973, pluss tre bonuslåter fra EPen, mens den andre CD-en består av lydopptak fra konserten i 1974.

Utdypende artikkel: Ragnarock (samleboks)

Ragnarock 1974

Festivalen i 1974 inngikk i en fem dagers skandinavisk musikkuke for ungdom, hvor det også ble gitt plass til visesang og jazz. Selve Ragnarock i Kollen ble delt i en visekonsert på lørdag og en rockekonsert på søndag. Begge var arrangert av Artist Promotion med Stein Robert Ludvigsen som direktør.

Gitaristen Tore Syvertsen var en nær medarbeider både i 1973 og 1974.

Det ble fraktet omkring ti tonn utstyr opp fra London. Scenen ble bygget opp av de samme materialene som var brukt under konserten året før. Samtidig ble billettprisen satt opp fra 20 til 30 kroner. Festivalen gikk rolig for seg.[6] Arrangøren led økonomisk tap ved at en mengde mennesker forserte gjerdene og snek seg inn uten å betale.[7]

På visekonserten lørdag 15. juni fikk artistene opptre fra en mindre scene, som var bygd på venstre side av Besserudtjernet, mens rockekonserten, søndag 16. juni, ble spilt fra hovedscenen, som lå omtrent på samme plass som sist. Visekonserten på lørdag samlet rundt 3 000-4 000 tilskuere, mens antallet publikummere på rockekonserten var flere enn året før, omkring 30 000.[8]

Trubaduren Cornelis Vreeswijk, tegnet av Reverie.
Keyboardist Chris Copping, Procol Harum 1975.

Pjokken Eide var konferansier for visekonserten. Hovedattraksjonen Cornelis Vreeswijk høstet applaus, og Finn Kalvik sang folkevisa «Den svalande vind» og spilte «Oliver møter Stressmann» som duett med Lillebjørn Nilsen. Knutsen & Ludvigsen deltok med sin «Sangerinnevise».

NRK var til stede og gjorde opptak både for radio og fjernsyn. Det ble sendt et innslag i Dagsrevyen samme kveld, mens den 75 minutter lange TV-sendingen gikk på lufta fire dager senere, torsdag 20. juni, kl. 21.15-22.30. NRK TVs opptak ble av rettighetsmessige grunner ikke gjenutgitt og publisert i samleboksen med de to CD-ene og DVD-en i 2009. Arrangementet led under forsinkelser, og spilleskjemaet ble sprengt.[9] Da festivalen dette året var pålagt å slutte klokken åtte, fikk verken Hawkwind, Titanic eller Prudence opptre. Konserten ble avsluttet med Procol Harum, men uten at orgelet deres fungerte.

Ragnarock 1975

På grunn av problemene med å avgrense området rundt Holmenkollen hadde tusenvis av mennesker sneket seg innenfor gjerdene i 1974 uten å ha løst billett. I tillegg hadde Skiforeningen, som drifter Holmenkollanlegget, forlangt en såpass stor prosentandel av brutto billettomsetning at direktør Stein Robert Ludvigsen og hans prosjektleder Bjørn B Jacobsen henvendte seg til Norges Fotballforbund for å første avholde en heldags rockekonsert på gressmatta på Ullevål Stadion for første gang. Avtalen ble inngått, og dermed ble Holmenkollen byttet ut med Ullevaal Stadion, som til da var en uprøvd arena i konsertsammenheng.

Etter flere møter med generalsekretær i Fotballforbundet, Nicken Johansen ble Ullevaal Stadion gjort klart.

Dette siste året deltok en rekke norske rockeartister, blant annet trommeslager Kaare Skevik fra Prudence, bassist Asle Nilsen fra Ruphus, og Georg Keller fra Georg Keller Band.

PA-systemet (lydanlegget) kom på trailere fra Marshall Equipment i London, og var anlegget Led Zeppelin brukte, et anlegg på 15 000 watt. Scenen ble bygget av snekkere i svingen mot Sognsveien, med publikum sittende på gressmatta. Det var fullt på Ullevål stadion med rundt 12 000 mennesker. Arrangementet gikk etter planen. Dette var den siste av de tre Ragnarock-konsertene.

Focus

Hovedattraksjonen var Focus fra Nederland[10][11]

Foruten de internasjonale stjernene Focus og Edgar Broughton Band, opptrådte også skandinaviske band. Dette var den siste større konserten for Prudence, med blant annet Åge Aleksandersen og Terje Tysland før bandet ble oppløst. Andreas Diesen var konferansier[10]

Noter

  1. ^ Centralfilm var blitt etablert under navnet Starfilm A/S i 1953, og Knut-Jørgen Erichsen hadde siden starten vært dets daglig leder. Firmaet var forøvrig en søsterorganisasjon til AB Star Studio i Stockholm.
  2. ^ «Fanitullen» ble også gjort til Norsktoppens kjenningsmelodi på NRK Radio.
  3. ^ Senere er samme arena brukt til NRK Fjernsyns sommerkonserter for klassisk musikk.
  4. ^ Det ble uka etter gjort filmopptak med bandet, men uten publikum tilstede.

Referanser

  1. ^ Toppfart i Kollen, men neppe bakkerekord. Aftenposten nr. 169. Lørdag morgen 16. juni 1973, s. 8.
  2. ^ a b Ti timers folk-rock. Aftenposten nr. 271. Mandag 18 juni 1973, s. 42.
  3. ^ Sol og Ragnarock for 30 000. Aftenposten nr. 271. Mandag 18. juni 1973, s. 1.
  4. ^ Ti timers folk-rock. Aftenposten nr. 271. Mandag 18. juni 1973, s. 42.
  5. ^ Sol og Ragnarock for 30 000. Aftenposten nr. 271. Mandag 18. juni 1973, s. 18.
  6. ^ Ragnarock uten bråk ga mersmak. 30 000 unge i kollen. Aftenposten nr. 269. Mandag 17. juni 1974, s. 1.
  7. ^ Fur-: Nakenbading og «streaking» var nye innslag i årets Ragnarock. Aftenposten nr. 269. Mandag 17. juni 1974, s. 29.
  8. ^ Ragnarock uten bråk ga mersmak. 30 000 unge i Kollen. Aftenposten nr. 269. Mandag 17. juni 1974, s. 1.
  9. ^ Nakenbading og «streaking» var nye innslag i årets Ragnarock. Aftenposten nr. 269. Mandag 17. juni 1974, s. 29.
  10. ^ a b Tomm: Hard pop og døsig rockeungdom. Aftenposten nr. 292. Mandag 30. juni 1975, s. 34.
  11. ^ Hardt Ullevål-spill. Aftenposten nr. 292. Mandag 30. juni 1975, s. 1.

Litteratur

  • Ragnarock i Holmenkollen. I: Det Nye nr. 34-1973.

Se også

Eksterne lenker