I dagens verden har Passacaglia blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens innflytelse i den kulturelle sfæren, dens relevans i historien eller dens betydning for personlig utvikling, har Passacaglia klart å fange oppmerksomheten til millioner av individer rundt om i verden. Når vi utforsker dette emnet videre, går vi inn i et univers av ulike muligheter og perspektiver, som inviterer oss til å reflektere, stille spørsmål og diskutere Passacaglia. Gjennom denne artikkelen vil vi søke å fordype oss i de ulike aspektene som gjør Passacaglia til et så relevant tema i dag, og vi vil utforske dens innvirkning på ulike områder av dagliglivet.
Passacaglia, passacaille eller pasacalle (spansk pasar una calle «spasere gatelangs») var opprinnelig en spansk folkedans. På 1500-tallet kom dansen til Frankrike og Italia hvor den ble oppført scenisk.
Som musikkform er passacagliaen ofte, men ikke alltid, basert på en bass-ostinat i tredelt takt, vanligvis med en alvorlig og mollpreget karakter.
Den mest kjente passacaglia fra barokken er Johann Sebastian Bachs Passacaglia i c-moll for orgel (BWV 582). Også «Crucifixus» fra Messe i h-moll er bygd opp som en passacaglia.
Siden senromantikken ble det under innflytelse av Bach skrevet atskillige orgelpassacaglier, ofte med en påfølgende fuge. Også nyklassisistiske komponister benytter seg gjerne av formen. Viktige eksempler er:
Dmitrij Sjostakovitsj skrev noen langsomme satser i større verk på passacaglia-formen: 2. klaversonate, 8. symfoni, 2. klavertrio, 1. fiolinkonsert. Videre er Passacaglia d-moll op. 1 av Anton Webern og 4. sats av Johannes Brahms' 4. symfoni kjente orkesterpassacaglier i tillegg til Irgens-Jensens «Passacaglia», som er et sentralt verk i norsk orkesterlitteratur.
Her er tema til en passacaglia av Sjostakovitsj (preludium nr 12 i giss-moll fra 24 preludier og fuger, op. 87):
Chaconne er en musikkform nær identisk med passacaglia.
Mer om chaconne og passacaglia i avsnittet Chaconne og passacaglia i artikkelen om chaconne.