Ole Larsen Skattebøl

I dagens verden er Ole Larsen Skattebøl et tema som har fått stor relevans og oppmerksomhet på ulike områder. Enten på et personlig, faglig, sosialt eller politisk nivå, har Ole Larsen Skattebøl skapt debatter, kontroverser og diskusjoner som har fanget interessen til enkeltpersoner i alle aldre og bakgrunner. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj de mange fasettene til Ole Larsen Skattebøl og dens innvirkning på dagens samfunn. Fra opprinnelsen til dens utvikling i dag, vil vi analysere hvordan Ole Larsen Skattebøl har kommet til å påvirke måten vi tenker, handler og forholder oss til verden rundt oss på. Gjennom en helhetlig og tverrfaglig tilnærming søker denne artikkelen å tilby en helhetlig og berikende visjon av Ole Larsen Skattebøl, for å fremme en bedre forståelse og refleksjon over dens betydning i våre daglige liv.

Ole Larsen Skattebøl
Født2. mars 1844[1]Rediger på Wikidata
Ål
Død8. juni 1929[2]Rediger på Wikidata (85 år)
Oslo
BeskjeftigelsePolitiker, dommer Rediger på Wikidata
Embete
BarnMargarete Bonnevie
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
UtmerkelserRidder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1895)[3]

Ole Larsen Skattebøl (1844–1929) var en norsk høyesterettsdommer, stortingsmann og partileder i Høyre.

Biografi

Han vokste opp på fjellgården Skattebøl i Ål i Hallingdal.[4] Han gikk Asker seminar og underviste noen år ved Drammen latinskole. Han tok juridisk embetseksamen etter bare to års universitetsstudier.[5]

Skattebøl var fullmektig hos sorenskriveren i Solør, senere hos sorenskriveren i Hallingdal. Han fikk sakførerbevilling i 1873 og drev egen sakførerforretning på Nesbyen. Fra 1890 til 1899 var han sorenskriver i Hallingdal.[5]

Han var ordfører i Nes 1880–1883 og 1888–1890.[5] Han ble som ordfører og formann i Buskerud amts jernbanekomité en sterk forkjemper for å legge Bergensbanen gjennom Hallingdal.[6]

Skattebøl ble den første formannen i grunnlovsforeningene (høyreforeningene) i Nes og Buskerud, som ble dannet under forfatningsstriden midt i 1880-årene.[7] Fra 1902 til 1905 var han formann i Høyres sentralstyre. Han hadde, ifølge historiker Alf Kaartvedt, «ingen ambisjon om å spille noen ledende rolle og må oppfattes som en inntredende reserve».[8] Samlingspolitikeren Skattebøl brukte vervet til å arbeide for at Høyre skulle ta opp konsulatsaken på sitt program.[5][8]

Han var stortingsmann for Buskerud amt i fire valgperioder: 1877–1882, 1889–1891 og 1895–1897. Han satt de første tre periodene i Stortingets justiskomité og den siste i Stortingets næringskomité nr. 2.[5] Han spilte også en viktig rolle i det store lovarbeidet med sivilprosessen, som medlem av sivilprosesskommisjonen i 16 år.[5]

Skattebøl var skifteforvalter i Kristiania fra 1899 til 1904 og dommer i Høyesterett fra 1904 til han gikk av med pensjon i 1918.[5] Skattebøl tilhørte en «praktisk-realistisk» tradisjon etter Anton Martin Schweigaard, og som høyesterettsdommer uttrykte han en gang sin rettstenkning slik: «Aldri har Høyesterett latt seg tvinge av en lov til å avsi en dom som den selv fant urettferdig».[9]

Han giftet seg i 1877 med Kaja Poppe Rømcke. Han ble far til kvinnesaksforkjemperen Margarete Bonnevie og svigerfar til høyesterettsdommer Thomas Bonnevie.

Referanser

  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 797
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 48
  3. ^ «Den kongelige norske Sankt Olavs Orden 1847–1947», side(r) 266, utgitt 1947
  4. ^ Breie, Lars (1985). Evjenslekta og Skattebølslekta. s. 165–166. 
  5. ^ a b c d e f g Mardal, Magnus (1984). Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660–1905: Biografiske opplysninger. III, del 2, hefte N–Å. Oslo: Den norske sakførerforening. s. 511. ISBN 82-7235-024-6. 
  6. ^ Rønningen, John (1981). Nesboka: bygdehistorie for Nes i Hallingdal. Nes kommune. s. 458–460. ISBN 82-990674-0-5. 
  7. ^ Rønningen, John (1981). Nesboka: bygdehistorie for Nes i Hallingdal. Nes kommune. s. 355–356. ISBN 82-990674-0-5. 
  8. ^ a b Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 193–195. ISBN 82-02-04990-3. 
  9. ^ Seip, Jens Arup (1964). «Den norske høyesterett som politisk organ». Historisk tidsskrift. 43 (2): 126–127. ISSN 0018-263X. 

Eksterne lenker