Høyesterettsdommer

Høyesterettsdommer er den alminnelige betegnelsen på en dommer som er ansatt i den øverste domstolen innen et rettssystem (høyesterett). Høyesteretts­dommer er ansett som en av de mest prestisje­fylte embetene man kan få som jurist, og de som får en slik stilling må ha vist seg særlig kvalifiserte gjennom sin yrkeskarriere. Vanligvis tilstrebes det at dommerne i en høyesterett, i likhet med dommere i andre domstoler, skal ha en variert bakgrunn. Både jurister med bakgrunn i offentlig forvaltning, påtalemyndigheten og privat advokatvirksomhet bør således være representert.

I Norges Høyesterett er det til enhver tid 20 høyesterettsdommere (19 dommere og 1 justitiarius). Antall dommere i Høyesterett ble økt fra 19 til 20 fra 2010 på grunn av økt arbeidsmengde.^[1]

For å bli høyesterettsdommer må man i tillegg til de alminnelige krav som gjelder for dommere være fylt 30 år, og måtte historisk ha avlagt juridisk embetseksamen med karakteren laud («beste karakter»). Denne karakteren er imidlertid avskaffet og nytt karaktersystem er ikke sammenlignbart med det som gjaldt før. Høyesterettsdommere må tre av når de fyller 70 år, men gis normalt avskjed i nåde og beholder tittel og rang som høysterettsdommer. Det er et offentlig uttalt mål at Norges Høyesterett skal avspeile den norske befolkningen i kjønn, alder og geografi. I tillegg bør dommerne i Høyesterett avspeile en bred yrkesmessig juristbakgrunn.^[2]