Olaf T. Lindvig

I dagens verden har Olaf T. Lindvig blitt et tema med stor relevans og interesse. Over tid har Olaf T. Lindvig fått større betydning på ulike felt, fra teknologi til politikk, inkludert kultur og kunst. Både eksperter og allmennheten har vist økende interesse for å lære mer om Olaf T. Lindvig, dets implikasjoner, utfordringer og muligheter. I denne artikkelen vil vi utforske Olaf T. Lindvig i dybden, analysere dens forskjellige fasetter og dens innvirkning på dagens samfunn. Fra opprinnelsen til dens fremtidige projeksjon, vil vi fordype oss i en detaljert analyse som vil tillate oss å fullt ut forstå viktigheten av Olaf T. Lindvig i dag.

Olaf Trygve Lindvig
Født9. sep. 1917Rediger på Wikidata
Narvik
Død2. feb. 2007Rediger på Wikidata (89 år)
Fåvang
BeskjeftigelseFrontkjemper Rediger på Wikidata
PartiNasjonal Samling
NasjonalitetNorge
UtmerkelserJernkorset 2. klasse
Såretmerket i sort
Rikspolitiets Hederstegn
Østfrontmedaljen
Frontkjempermerket
SS-æresdolk
Deltagermedaljen (returnert)
Tjenestetid1937–1945
EnhetWaffen-SS
Kommandoer1./Den norske legion
1./SS-Regiment "Norge"
Statspolitiets Utrykningskommando
Deltok iFelttoget i Norge
Beleiringen av Leningrad
Olaf T. Lindvig på Commons

Olaf Trygve Lindvig (1917–2007)[1] var en sentral nasjonalsosialist og frontkjemper.

Liv og virke

Bakgrunn

Olaf T. Lindvig vokste opp på Fåvang i Oppland og var utdannet offiser ved 2. divisjons skole 1934–1937.

Han ble uteksaminert fra Statens Politiskole samt utnevnt til fenrik i 1939. Han deltok som fenrik og adjutant i II./IR-5 under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i aprildagene 1940. Han var ved krigsutbruddet ansatt ved politiet i Oslo som konstabel og vendte tilbake til politiet etter det tyske felttoget.

Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling (NS). Han var troppfører i Hirdregiment 7 «Viking» og instruktør ved Hirdens førerskole før han gikk over til Norges-SS i mai 1941.

Frontkjemper

Den 24-årige tidligere politimannen og hirdføreren Olaf T. Lindvig (den høyeste, det vil si nummer fire fra høyre, i forreste rad) under edsavleggelsen i det nyopprettede Norges SS i Gamle Logen i Oslo 22. mai 1941. Foran står Quislings politiminister Jonas Lie. Til stede under seremonien var blant andre Vidkun Quisling, rikskommissar Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og leder av SS Heinrich Himmler.
Foto: NTBs krigarkiv, Riksarkivet
Olaf T. Lindvig (ytterst til høyre på fremste rad) under edsavleggelsen i Norges SS i mai 1941. På Jonas Lies høyre side sitter Quislings justisminister Sverre Riisnæs. Norges SS skulle i utgangspunktet være Quislings livvakt som en norsk parallell til Allgemeine-SS i Tyskland, men falt sammen etter det tyske overfallet på Sovjetunionen samme sommer. De fleste gikk da inn i Den norske legion i juli 1941 eller Germanske SS Norge sommeren etter.
Foto: NTBs krigarkiv, Riksarkivet

Lindvig var tilbake på sin gamle post som politimann i Oslo, da Finlandskrigen ifølge ham selv ble utslagsgivende for at han meldte seg til Waffen SS. Som nordmenn flest var Lindvig sterkt engasjert i finnenes skjebne, stilt overfor bolsjevikenes angrep. Da Finland fikk hjelp av tyskerne, meldte han seg for å bidra. Etter kortere treningsleir i Tyskland ble han imidlertid ikke sendt til Finland, men til fronten ved Leningrad.[2]

Han kjempet da med Den norske legion på Leningrad-fronten som Legions-Obersturmführer. Han ble såret i april 1942, men fra sommeren 1942 var han stabsleder i Germanske-SS Norge. I 1943 reiste han med SS-Pansergrenaderregiment 23 «Norge» til Oranienbaum-fronten ved Leningrad som SS-Hauptsturmführer. Lindvig var sentral i vervingen til Germanske-SS Norge. Etter en krigsskade som kompanisjef for 1./«Norge» ved Oranienbaum 15. januar 1944, vendte han tilbake til stabslederfunksjonen fra tidlig 1945. Sommeren 1944 organiserte han Statspolitiets utrykningskommando.

I maidagene 1945 forsøkte han å samle SS-skijegerbataljon Norge for å styrke vaktholdet ved Skallum gård i Bærum hvor enkelte av Quislings regjeringsmedlemmer hadde forskanset seg, blant dem Jonas Lie, Sverre Riisnæs og leder for Hirden, Henrik Rogstad. Dette mislyktes, da han kom for sent, og avdelingen allerede var dimittert.

Etterkrigstiden

Lindvig ble arrestert etter krigen og dømt til tolv års fengsel for landssvik under oppgjøret.

For sin krigstjeneste på tysk side ble han tildelt Jernkorset 2. klasse, Såretmerket i sort, Østfrontmedaljen, SS-æresdolk, Frontkjempermerket, samt Rikspolitiets hederstegn.

Han ble satt fri i 1950, og startet sementfabrikk på Fåvang og på Sunndalsøra i lag med sin bror, med 40 ansatte i 20 år som bygget blant annet Shell-stasjonen på Fåvang.[3] Senere arbeidet han som inspektør i vaktselskapet Securitas.[4]

I 1988 gjenså han treningsleiren i Fallingsbostel i Tyskland.[5] For sin innsats under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i 1940 ble han på 1980-tallet tildelt Deltagermedaljen. Denne medaljen ble senere trukket tilbake da det ble avklart at han hadde vært landssvikdømt, frontkjemper og medlem av NS.

I 1995 besøkte han slagmarken utenfor St Petersburg sammen med andre frontkjempere i følge med forfatteren Egil Ulateig, hilste på fienden og deltok i kransenedlegging for russiske falne.[6] Lindvig uttalte at kamp for Finlands sak hadde ført til at han også kjempet på Hitlers side, noe han angivelig mislikte. Nå hadde han truffet fienden igjen: «Det var veldig hyggelig.»[7]

Lindvig var gift med Ilsa Marguerite Lindvig, datter av Olaf Fermann, og fikk fem barn.[8] Han døde i sitt hjem på Fåvang i 2007, 89 år gammel.

Referanser

  1. ^ Dødsannonse i Aftenposten onsdag 7. februar 2007
  2. ^ «Angrer ingenting», NRK 4. mai 2004
  3. ^ Folk og Land, 5/2002 (s. 4), sno.no
  4. ^ Ottar Jakobsen: «Hitler var et dilemma for oss», Dagbladet 22. januar 1996, sno.no
  5. ^ «Møtet i Fallingsbostel», 6/1988, sno.no
  6. ^ Kristian Hosar: «Fredelig felttog etter femti år», Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer, 14. oktober 1995, sno.no
  7. ^ Ottar Jakobsen: «Hitler var et dilemma for oss»», Dagbladet 22. januar 1996, sno.no
  8. ^ Folk og Land, 5/2002 (s. 4)

Eksterne lenker