I denne artikkelen skal vi ta opp temaet Nikolaus Gjelsvik, som har vakt stor interesse og debatt på ulike områder. Nikolaus Gjelsvik er et relevant tema som påvirker folks daglige liv, både på et personlig og globalt nivå. Gjennom årene har Nikolaus Gjelsvik utviklet seg og generert ulike perspektiver og meninger, og utløst endeløse diskusjoner og analyser om viktigheten, implikasjonene og mulige løsninger. Derfor er det viktig å fordype seg og forstå kompleksiteten til Nikolaus Gjelsvik for å danne seg en informert mening og bidra til dialogen om dette temaet. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter ved Nikolaus Gjelsvik og analysere dens innvirkning på dagens samfunn.
Nikolaus Gjelsvik | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Nikolaus Mathias Gjelsvik 11. apr. 1866[1][2] ![]() Vevring kommune | ||
Død | 14. nov. 1938[1][2]![]() | ||
Beskjeftigelse | Jurist, Språkpolitiker, Professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet | ||
Embete |
| ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Det Norske Samlaget Noregs Ungdomslag | ||
Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1921) |
Nikolaus Mathias Gjelsvik (1866–1938) var en norsk jurist og språkpolitiker. Han var professor ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) fra 1906.[3][4]
Gjelsvik var av bondeslekt og ble uteksaminert fra Stavanger katedralskole[5] i 1887. På Lars Oftedals guttehjem i Stavanger ble han kjent med Peter Hognestad. Gjelsvik, som ble foreldreløs i 1880, ble ofte med Hognestad til Time i feriene. Vennskapet deres fikk betydning for utvikling og utbredelse av nynorsk, blant annet bruk av nynorsk på Jæren. Hognestad holdt den første gudstjenesten på nynorsk i Kristiania.[6]
Nikolaus Gjelsvik ble student i 1887 og cand.jur. i 1893. Etter å ha vært sorenskriverfullmektig og på en stipendreise i utlandet, deltok han i 1897 i konkurransen om et professorat i rettsvitenskap, men tapte til fordel for Fredrik Stang d.y. I stedet ble han samme år utnevnt til dosent i samme fag. Han fikk doktorgraden på en av konkurranseavhandlingene, Om vildfarelsens indflydelse paa retshandlers gyldighed. I 1906 ble han professor.
Fra 1901 til 1902 var Gjelsvik medlem av komitéen angående Norges tiltredelse til Haag-konvensjonen. Han var konsulent for Nobelinstituttet fra 1904 til 1906, og var sekretær ved Karlstadforhandlingene. I 1906 var han medlem av konsesjonskomitéen. Her leverte han et utførlig responsum i spørsmålet om private brukseiere skulle ha anledning til å regulere vannstanden i Mjøsa. I 1915 var han medlem av Forsvarsdepartementets forsvarskomité.
Gjelsvik var en aktiv skribent i dagspressen. I den norsk-svenske unionens siste år skrev han en rekke bidrag til utredning av de rettslige sidene ved unionsstriden. Han var også en av de ledende i målbevegelsen. Særlig arbeidet han for å gjøre landsmålet egnet som lovspråk, og han brukte dette språket i sine forelesninger på universitetet og i avhandlingene sine. Fra 1903 til 1919 var han formann i Det norske Samlaget, og 1906–1915 dessuten formann i Noregs Ungdomslag. Fra 1912 til 1915 var han formann i utvalget som utga Norske Folkeskrifter, og leverte selv en del bidrag til disse.
I 1900 giftet han seg med Eugenie Karoline Ursula Marie Kallhardt. Paret fikk åtte barn.[7] Sigmund Skard som også var målmann, sa en gang til Eystein Eggen at det var «kanskje godt at Gjelsvik døde før krigen. Tysk gift var han òg.»[8]
I mellomkrigstiden tenkte Gjelsvik seg at veien var kort til «nynorsk einaste riksmål i landet».[9] I 1932 utga han Revolusjonspolitikk og norsk lov med forord av Knut Hamsun.[10]
I 1929 ble Gjelsvik utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Leipzig for sitt arbeid med folkerett.
I 1941 ble det reist en minnesten over Gjelsvik på fødestedet hans i Sunnfjord.