Makt

I den neste artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Makt. Vi vil utforske dens opprinnelse, dens utvikling over tid og dens innvirkning på dagens samfunn. Makt har vært gjenstand for interesse og studier av eksperter på ulike felt, og har skapt debatter og forskning som har bidratt til berikelse av kunnskap rundt dette temaet. Gjennom denne artikkelen vil vi fordype oss i dens forskjellige aspekter og prøve å forstå betydningen i hverdagen vår.

«Makt» har flere betydninger.
Det er følelsesmessige lidelser som påvirker de som utøver makt i noen av dens former, blant hvilke hybris -syndromet, megalomani, hamartia eller narsissisme skiller seg ut.

Makt er evnen (veien) til å nå sine mål, om så mot andres vilje og interesser, og kan også bety å ha autoritet eller myndighet over noe.

Maktbegrepet er gjenstand for mye diskusjon innen især samfunnsvitenskapene statsvitenskap og sosiologi. Mange[hvem?] definerer derfor makt mer generelt som «muligheten til å påvirke», altså det å være med på å bestemme og oppnå resultater. En kritikk til dette kan være at man da mister en allment akseptert betydning av begrepet.

Økonomisk makt er å begrense tilgang til begrensede ressurser som et maktmiddel, for eksempel ved boikott eller handelsblokade.

Krig er et eksempel på bruk av militær makt, et typisk eksempel er det nazistiske Tysklands forsøk på å dominere Europa gjennom andre verdenskrig.

Innenfor statsvitenskap blir den italienske tenkeren Niccolo Machiavelli omtalt som en av de mest utpregede maktteoretikere. Machiavellis tilnærming til makt kjennetegnes ved kjølige kalkulasjoner som enkelte kritiserer for å uttrykke kynisme.

Den franske kultur- og idéhistorikeren Michel Foucault presenterte på 1960– og 70-tallet et mer komplekst maktbegrep, som senere er videreutviklet av en rekke tenkere innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Her er makt knyttet til diskurser, som (i denne betydningen) kan forstås som selvfølgeliggjorte forståelsesfellesskap. Innenfor en slik diskurs vil noen tolkninger, ytringer og handlinger bli ansett for naturlige, mens andre er utenkelige. Slik bidrar alle til å opprettholde maktmønstre (men har også større eller mindre mulighet til å bryte med dem), og forestillingen om et klart skille mellom «undertrykker» og «undertrykt» avløses av en forståelse for dynamikk og sosialt samspill som gjør politisk og kulturell forandring mulig.

Avmakt er det motsatte av makt, som definert av Max Weber: Et eller flere menneskers sjanse til å få gjennomført sin vilje i en sosial relasjon, også ved motstand, uavhengig av hva denne sjansen er basert på.[1] Avmakt og konsekvenser av dette er studert av blant andre Gudmund Hernes (Makt og avmakt, 1975). Ifølge Hernes er avmakt en situasjon der personene er forhindret fra målrettet handling eller ikke kan påvirke sine rammebetingelser.[2][3]

Se også

Referanser

  1. ^ Weber, M. (1971). Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal.
  2. ^ Birkelund, Gunn Elisabeth (2010). «Norsk sosiologforenings hederspris 2010 Gudmund Hernes». Sosiologisk tidsskrift. 02 (på norsk). 18: 157–168. ISSN 1504-2928. Besøkt 29. juli 2020. «Deretter går han lenger enn Coleman gjorde, og drøfter ulike former for avmakt, dvs. hva som skjer når aktørene ikke har eller forhindres i å ha klare interesser, når det oppstår utilsiktete og uønskete sidevirkninger, og når aktørene er underlagt systemtvang, hvor de ikke kan påvirke sine rammebetingelser (se Hernes, 1975).» 
  3. ^ Slaatta, Tore; Sæbø, Gunnar (1997). «Makten og Hernes – i evighet». Norsk medietidsskrift. 01 (på norsk). 4: 47–82. ISSN 0805-9535. Besøkt 29. juli 2020. 

Litteratur

  • Weber, Max (1971) «Makt og byråkrati», Gyldendal.
  • Østerberg, Dag (1977) «Sosiologiens nøkkelbegreper», Cappelen.
  • Hernes, Gudmund (1975) «Makt og avmakt», Universitetsforlaget.