I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Utøvende makt. Fra dets opprinnelse til dets relevans i dag, har dette emnet fanget oppmerksomheten til både forskere, akademikere og entusiaster. Over tid har Utøvende makt spilt en avgjørende rolle i ulike sider av samfunnet, fra kultur til økonomi. Gjennom detaljert analyse vil vi utforske de forskjellige fasettene til Utøvende makt, og avdekke dens innvirkning og relevans i den moderne verden.
Utøvende makt er makt til å iverksette, håndheve, tolke og opprettholde lover og lovlige beslutninger på statens vegne.[1] Utøvende makt er en av de tre maktområdene som defineres og holdes adskilt under maktfordelingsprinsippet. Utøvende makt tilligger vanligvis monarker, presidenter og regjeringer.
I en republikk kan den utøvende makt innehas av presidenten, mens den i et monarki som regel innehas av monarken eller keiseren. I slike tilfeller er de to stillingene statssjef og regjeringssjef slått sammen.
Grunnlovsfedrene som i 1814 vedtok den norske Grunnloven, hentet inspirasjon fra Montesquieus lære om maktens tredeling og maktbalanse mellom disse. Etter Grunnloven er det Kongen i statsråd som er Norges utøvende makt.[2][3][4] I Norge ble den "negative" parlamentarismen gradvis innført fra 1884. Til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge.[5][6][7] Statsforvaltningen, eller statsadministrasjonen, ligger under den utøvende makt. Dette gjør at den utøvende makt øver en betydelig innflytelse over hvordan lover og stortingsbeslutninger fortolkes, ettersom en rekke lover overlater til regjeringen å gi utfyllende forskrifter. Også politi- og påtalemyndigheten er underlagt den utøvende makt.[3]