I den følgende artikkelen vil temaet Luca Marenzio bli behandlet fra forskjellige perspektiver, med sikte på å gi et fullstendig og detaljert syn på dette emnet. Grunnleggende aspekter vil bli analysert, ulike meninger vil bli utforsket og konkrete case vil bli presentert som eksemplifiserer viktigheten og relevansen av Luca Marenzio i dag. Likeledes vil det presenteres relevante data, oppdatert statistikk og det skal fordypes i hvilken innvirkning Luca Marenzio har hatt på ulike samfunnsområder. Gjennom denne artikkelen tar vi sikte på å gi leseren solid og oppdatert kunnskap om Luca Marenzio, slik at de kan forstå dette temaet grundig og danne seg en egen mening om det.
Luca Marenzio | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 18. okt. 1553![]() Coccaglio | ||
Død | 22. aug. 1599[1][2][3][4]![]() Roma | ||
Beskjeftigelse | Komponist ![]() | ||
Nasjonalitet | Republikken Venezia Kirkestaten | ||
Gravlagt | San Lorenzo in Lucina | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Madrigal | ||
Aktive år | 1577– | ||
IMDb | IMDb | ||
Luca Marenzio (1553/1554 – 1599) var en italiensk komponist og sanger fra seinrenessansen.
Marenzio var en av de mest kjente komponister av madrigaler i renessansestil før Monteverdi omvandlet formen til tidlig barokkstil.
Som korgutt ved katedralen i Brescia fikk Marenzio utdanning av kapellmesteren, Giovanni Contino. I 1580 trådte Marenzio fram i offentligheten med en samling madrigaler (Venezia).
På denne tiden oppholdt han seg ved hoffet til den senere kong Sigismund III av Polen, men vendte tilbake til Italia i 1581, der han virket i Roma, først i privatorkestrene til aristokrater som Gonzaga, Este og Medici, og fra 1595 i pavens kapell. I Roma var han medlem av Vertuosa Compagnia dei Musici, og nøt fyrst Virginio Orsinis, kardinal Cinzio Aldobrandinis og endog pave Klemens VIIIs gunst.
Han døde i 1599 i Villa Medici i Roma. Hans grav er i kirken San Lorenzo in Lucina. Det ser ut til at hans reise til Polen hadde gått hardt ut over hans helse, men ikke desto mindre ble det spekulert at han døde som følge av ulykkelig kjærlighet til en slektning av kardinal Aldobrandini, hvis hånd ble nektet ham.
Marenzio skrev rundt 500 madrigaler fordelt på rundt atten madrigalbøker, hvorav én med religiøse tekster, Madrigali spirituali (1584). I tillegg til de kunstferdige madrigalene skrev han mellom 1584 og 1587 fem bøker med lettere musikk for tre stemmer som han kalte villanelle eller canzonette alle napolitana. Han skrev også kirkemusikk, som messer og motetter.
Musikken preges av ordmalerier, drevne moduleringer, fri kromatikk og andre trekk fra den gamle madrigalstilen, og han regnes som en forløper for den dramatiske musikken som ble dominerende kort tid etter hans død. Han skrev også verk i en tradisjonell madrigalstil, eksempelvis intermediet Il combattimento d'Apolline col serpente, som ble oppført i 1585.
Marenzios publikasjoner ble utgitt i en rekke opptrykk og påvirket mange komponister fra hans egen tid og generasjonen etter. I Italia gjelder dette spesielt Claudio Monteverdi, i Tyskland Hans Leo Haßler, Heinrich Schütz og Johann Hermann Schein, i England John Wilbye, Thomas Weelkes og John Dowland. I England startet en madrigalbølge med Nicholas Yonges Musica Transalpina (1588), en samling av Marenzios madrigalmusikk med engelsk tekst.
Luca Marenzios musikk var populær lenge etter hans død, så seint som i 1650 førte den venetianske forleggeren Vincenzi nesten samtlige av Marenzis villanelle- og madrigalbøker i sin katalog. I sin samtid ble han kalt Il piu dolce cigno (=den yndigste svane).