San Lorenzo in Lucina

I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til San Lorenzo in Lucina. Vi vil oppdage alle fasettene til San Lorenzo in Lucina, fra dens opprinnelse og utvikling til dens innvirkning på dagens samfunn. Vi vil analysere dens relevans i ulike sammenhenger, fra populærkultur til akademia, og utforske meningene og perspektivene til eksperter på området. I tillegg vil vi undersøke utfordringene som San Lorenzo in Lucina står overfor i dag, samt mulige løsninger og fremgang som er oppnådd så langt. Bli med oss ​​på denne utforsknings- og oppdagelsesreisen om San Lorenzo in Lucina, et emne som lover å overraske, informere og berike sinnet vårt.

San Lorenzo in Lucina
OmrådeRoma[1]
PlasseringColonna (bydel i Roma)
BispedømmeRoma bispedømme
Arkitektur
Periodebarokkarkitektur
Beliggenhet
Kart
San Lorenzo in Lucina
41°54′12″N 12°28′43″Ø
Kirkerommet.

San Lorenzo in Lucina er en basilica minor i det sentrale Roma, viet til martyren Laurentius. I ett av kirkens sidekapeller oppbevares en påstått del av grillristen av bronse som Laurentius ble sagt å lide martyrdøden på i år 258. Lucina er navnet på den romerske kvinnen som ga Marcellus I husly i sitt hjem under keiser Maxentius' kristenforfølgelser.

Bygningshistorie

San Lorenzo in Lucina er en av Romas eldste kirker, bygget på 300- eller 400-tallet over et bolighus, trolig eid av romerinnen Lucina som ga rom for en ecclesia domestica i hjemmet sitt. En anne teori knytter kirkens navn til et gammelt tempel viet til gudinnen Juno Lucina, beskytter av fødende kvinner. I antikkens Roma kvinner hentet «mirakelvann» i tempelet, en skikk bekreftet ved oppdagelsen av en brønn som fremdeles finnes i krypten, en intakt mosaikk og freskomalte vegger.[2] I det bygget ble pave Damasus I (366–84) valgt til pave.

I 440 ble bygningen innviet til kirke av pave Sixtus III.[3] Pave Hadrian I lot kirken restaurere i 780, og en fullstendig ombygning ble foretatt av pave Paschalis II, etter at normannerne under Robert Guiscard i 1084 hadde rasert Roma.

I 1606 skjenket pave Paul V kirken til Francesco Caracciolo, stifter av ordenen Chierici regolari Minori, de såkalte cracciolini. På midten av 1600-tallet gjennomgikk kirken en omfattende ombygging; Cosimo Fanzago fikk i oppdrag å gi interiøret en barokk utforming. Ytterligere restaureringer ble gjennomført av Andrea Busiri Vici i årene 1856-60.[4] I 1927 ble porticoens middelalderutseende gjenskapt.

Interiøret huser blant annet Berninis byste av den portugisiske legen Gabriele Fonseca (død 1668), pave Innocens Xs livmedikus.[5]

Bilder

Referanser

  1. ^ catalogo.beniculturali.it
  2. ^ San Lorenzo in Lucina
  3. ^ Sixtus 3.s innvielse
  4. ^ A.B. Vicis restaurering 1856-60
  5. ^ Bertozzi 1995, s. 12
  6. ^ Fonsecas byste

Litteratur

  • Bertozzi, Francesca: «San Lorenzo in Lucina», Roma Sacra: guida alle chiese della città eterna (Roma: Cosmofilm) (2): sid. 6–17. ISSN 1126-6546.
  • Dell'Osso, Carlo et al., Perinsigne basilica di San Lorenzo in Lucina. Roma: Tipografia Impero 1999.
  • The Pilgrim's Guide to Rome's Principal Churches (på engelsk). Collegeville, Minnesota: Liturgical Press. 1993. ISBN 0-8146-5016-3. 

Eksterne lenker