Lativ
Lativs tema er et som har fanget oppmerksomheten til mennesker i alle aldre og sektorer av samfunnet. Det er et tema som har vært diskutert og diskutert i årevis, og som fortsatt er aktuelt i dag. Lativ er noe som påvirker oss alle på en eller annen måte, enten det er på et personlig, faglig eller sosialt plan. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Lativ og hvordan det påvirker livene våre. Fra sin opprinnelse og historie til sitt engasjement i dagens samfunn, er Lativ et tema som fortjener å bli analysert i dybden for bedre å forstå dets betydning og innvirkning på våre daglige liv.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Lativ er en kasus som indikerer bevegelse til en lokalitet. Lativ er altså en bøyningsform av et ord som viser at ordet beskriver en bevegelse mot et sted. Kasusen tilsvarer de norske preposisjonene «til» og «inn i». Lativ hører til gruppen av generelle lokale kasus sammen med lokativ og separativ.
Lativ er typisk for uralske språk og den var en av de protouralske kasusene. Den finnes fortsatt i mange uralske språk, for eksempel finsk, erzya, moksha og mariske språk. Den finnes også i dagestanske språk, slik som tsez, bezhta og khwarshi.
Lativ i finsk
I finsk språk er bruken av lativ ganske foreldet. Den finnes fortsatt i forskjellige adverb, for eksempel alas «ned», kauemmas «(flytte seg) lenger bort», pois «(gå) vekk» og rannemmas «mot og nærmere kysten». Lativssuffiksen er vanligvis -s.
I moderne finsk har den blitt avløst av et mer komplisert system av lokative kasus og enklitisker.
Lativ i tsez
I dagestanske språk slik som tsez fungerer også lativ som dativ ved å markere mottakeren eller den som drar nytte av en handling. Av noen lingvister anses de fortsatt som to separate kasus, selv om suffiksene er akkurat det samme for begge kasus. Andre lingvister separerer dem kun for å separere syntaktiske kasus fra lokative kasus. Et eksempel med det ditransitive verbet «vise» (bokstavelig: «la se») gis her:
Кидбā ужихъор кIетIу биквархо. kidb-ā uži-qo-r kʼetʼu b-ikʷa-r-xo jente:OBL-ERG gutt-POSS-DAT/LAT katte::ABS III-se-KAUS-PRES «Jenta viser katten til gutten.»
Dativ/lativ er også brukt for å indikere eierskap, som i eksempelet under, fordi det ikke finnes noe verb som «å ha».
Кидбехъор кIетIу зовси. kidbe-qo-r kʼetʼu zow-si jente:OBL-POSS-DAT/LAT katte:ABS være:PTS-PTS «Jenta hadde en katt».
Dativ og lativ inntreffer som regel, som i eksempelet over, i kombinasjon med andre suffiks som poss-lativ kasus; dette burde ikke anses som en separat kasus, selv om mange av de lokative kasusene i tsez er konstruert analytisk; av denne grunn er de faktisk en kombinasjon av to kasussuffiks.
Oppfatnings- eller følelsesverb (som «se», «vite», «elske», «ønske») krever også at det logiske subjektet står i dativ/lativ. Merk at man i dette eksempelet brukes den «rene» dativ/lativ uten POSS-suffiks.