I dagens verden har Karl Ludwig von Grünne blitt et tema med stor relevans og interesse. Med tiden har Karl Ludwig von Grünne vist seg å være et tema som ikke etterlater noen likegyldige, og skaper debatter, motstridende meninger og endeløse refleksjoner. Betydningen av Karl Ludwig von Grünne ligger i dens innvirkning på ulike aspekter av dagliglivet, fra politikk til populærkultur. På samme måte har Karl Ludwig von Grünne vært gjenstand for studier og forskning, og har gitt opphav til en rekke fremskritt og oppdagelser som har revolusjonert vår forståelse av verden rundt oss. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden virkningen av Karl Ludwig von Grünne og dens innflytelse på ulike samfunnssfærer.
Karl Ludwig von Grünne | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 25. aug. 1808[1][2]![]() Wien[3][2] | ||
Død | 15. juni 1884[4][5]![]() Baden bei Wien | ||
Beskjeftigelse | Militært personell, politiker, offiser, marskalk ![]() | ||
Embete | |||
Far | Philipp Ferdinand von Pinchard Grünne[6] | ||
Mor | Rosalie, Baronesse de Feltz[6] | ||
Barn | Philipp Graf Grünne Marianne, Gräfin von Grünne[6] Gräfin Karoline von Grünne[6] | ||
Nasjonalitet | Keiserdømmet Østerrike | ||
Utmerkelser | Kommandør av Leopoldsordenen (1853)[7][2] Storkors av Sankt Stefans orden (1859)[7][2] Ridder av Det gyldne skinns orden (1865)[7] Andreasordenen (1874) Sankt Aleksander Nevskij-ordenen (1851) | ||
Militær grad | General,[8] feltmarkskalkløytnant[9] | ||
Karl Ludwig von Grünne (eller Grünne von Pinchard) (1808–1884) var en østerriksk general og greve.
Han ble født i Wien. På farssiden tilhørte han en greveslekt med militære tradisjoner. På morssiden stammet han fra en adelig embedsmannsfamilie i de østerrikske Nederlandene.[10][11] Moren var hoffdame for prinsesse Henrietta av Nassau-Weilburg, som var gift med general og erkehertug Karl av Østerrike, som i sin tur stod hans far nært.
Han hadde to søstre; Rosalie (1805–1841) ble gift med prins Karl Johann av Liechtenstein, sønn av fyrst Johann I Josef av Liechtenstein, mens Zoe (1810–1894) ble gift med general og greve Karl von Wallmoden-Gimborn.
Selv giftet han seg i 1831 med grevinne Karoline zu Trauttmansdorff-Weinsberg, som kom fra en mektig høyadelsslekt.[10]
Han sluttet seg som 20-åring til kavaleriet i den keiserlige østerrikske armé, som løytnant i farens ułanregiment. Sent i 1843 ble han oberst i 2. husarregiment, i tjeneste ved det keiserlige hoff i Wien. I 1847 ble Grünne utnevnt til overhoffmester (Obersthofmeister) og geheimeråd. Da den unge keiser Franz Josef kom på tronen i revolusjonsåret 1848, var Grünne således blant hans nærmeste rådgivere ved hoffet.[10][11]
Grünne hadde sympati for den ungarske uavhengighetsbevegelsen, som i 1867 skulle få store innrømmelser ved Ausgleich, som etablerte «dobbelmonarkiet» Østerrike-Ungarn.[10]
Grünne fikk grad av generalmajor i 1848 og feltmarskalkløytnant i 1850. Fra 1850 var Grünne keiserens generaladjutant og sjef for et nytt keiserlig militærkanselli.[10][11] Han mente at arméen skulle «kommanderes, ikke administreres»,[12] og han sørget for at kanselliet tok de fleste militærfaglige avgjørelser, mens generalstaben satt igjen mest med tekniske og vitenskapelige saker, og sivil innflytelse via Krigsministeriet ble begrenset til ren administrasjon.[12][13] Etter at general og friherre Anton Csorich gikk av som krigsminister i 1853, ble arméen i praksis styrt fra militærkanselliet. Grünne fikk mye av skylden for østerrikernes nederlag i krigen mot Frankrike og Sardinia i 1859, og keiseren avskjediget ham.[13]
Grünne fikk en stilling som stallmester ved Den spanske rideskolen og som kaptein i keisergardens gendarmeri. Han trakk seg helt tilbake i 1875.[10]
I 1883 ble han utnevnt til medlem av overhuset i det østerrikske riksrådet (parlamentet) på livstid, men var ofte fraværende på grunn av sykdom. Han døde året etter.[14][15]