I dag skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Janet Baker, et tema som har fanget interessen til mange mennesker gjennom årene. Siden oppdagelsen har Janet Baker vært gjenstand for debatt, forskning og beundring av både eksperter og hobbyfolk. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene som gjør Janet Baker til et så fascinerende emne, fra historien til dens innvirkning på dagens samfunn. Gjennom detaljerte analyser og konkrete eksempler vil vi oppdage hvorfor Janet Baker fortjener vår fulle oppmerksomhet og refleksjon. Gjør deg klar til å fordype deg i den spennende verdenen til Janet Baker og oppdag alt dette temaet har å tilby!
Janet Baker | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 21. aug. 1933[1][2][3][4]![]() Hatfield | ||
Beskjeftigelse | Operasanger, selvbiograf, komponist, dagbokskriver ![]() | ||
Utdannet ved | York College for Girls | ||
Nasjonalitet | Storbritannia | ||
Utmerkelser | 7 oppføringer
Kommandør av Order of the British Empire
Léonie Sonnings musikkpris (1979) Gramophone Award for Lifetime Achievement (2011)[5] Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1990) Fellow of the Royal Society of Arts Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1995)[6] International Opera Awards (2022)[7] | ||
Janet Baker (1933–) er en britisk mezzosopran- og altsanger.
Gjennom foreldrenes påvirkning fikk Baker tidlig interesse for klassisk musikk. I ungdomstiden bodde hun i York, senere i Grimsby. Fra 1953 studerte hun musikk i London med Helene Isepp og Meriel St. Clair og opptrådte som konsertsanger. 23 år gammel vant hun i 1953 Kathleen Ferrier-prisen. Studiene fortsatte hun i Salzburgs Mozarteum.
Hun debuterte i 1959 ved Oxford University Opera Club som Miss Róza i The Secret. Samme år debuterte hun i Glyndebourne, og de følgende årene opptrådte hun ved alle de viktigste engelske operahusene. Scenerepertoaret omfattet store roller i barokk-operaer av Gluck, Händel og Monteverdi. Hun sang nesten hvert år ved festspillene i Edinburgh og Glyndebourne.
Janet Baker fikk et stort ry innen oratoriesjangeren; hun ble snart regnet som sin generasjons mest betydelige oratoriesangerinne.[8] Hun konsentrerte seg ikke bare om sin hjemlige engelske, men framfor alt om det franske og tyske repertoaret for sang med klaverakkompagnement – ofte ledsaget av for eksempel Martin Isepp og Gerald Moore. Dessuten sang hun lieder med orkesterledsagelse: "Nuits d'été" av Berlioz, "Sea Pictures" av Edward Elgar, samt "Kindertotenlieder" og "Rückert-Lieder" av Gustav Mahler hører til hennes mest interessante bidrag, og har i dag status som referanseopptak.
Som oratorium- og konsertsangerinne opptrådte hun over hele verden, men holdt seg strengt til De britiske øyer når det gjaldt operaproduksjon. Selv om hun var sin tids mest etterspurte sangerinne, tok hun på denne måten full kontroll over sitt kunstneriske og private liv og beskyttet seg framfor alt mot tidlig slitasje.
Hennes siste år på operascenen ble dokumentert i filmen Full Circle; det ble avsluttet i september 1982 med en forestilling av Glucks Orfeo ed Euridice. Hun fortsatte imidlertid sin konsertkarrieren.
Dronning Elisabeth II av England utnevnte henne i 1976 til Dame Commander av Order of the British Empire.
«Kunstnerens alt, som stadig sammenlignes med den store Kathleen Ferrier, utmerker seg like mye gjennom sin tonefylde som sin mønstergyldige fortolkningskunst.»[9][8]