Ismåke

I dagens verden er Ismåke et relevant emne som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens innflytelse på populærkulturen eller dens betydning i akademia, har Ismåke blitt et tema av allmenn interesse som har skapt heftige diskusjoner og lidenskapelige debatter. Fra fremveksten til utviklingen i dag, har Ismåke satt et uutslettelig preg på historien, noe som gjør det til et emne som er verdt å utforske i dybden for å forstå dets sanne omfang og mening i dagens verden.

Ismåke
Nomenklatur
Pagophila eburnea
Phipps, 1774
Synonymi
Larus eburneus
Populærnavn
ismåke,
ismåse,
isrype
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieMåkefugler
UnderfamilieMåker
SlektPagophila
Økologi
Habitat: kyst og vidder
Utbredelse:
Oransje: hekkeområder
Blå: året rundt

Ismåke (Pagophila eburnea) er en høyarktisk pelagisk overflatebeitende sjøfugl i slekten Pagophila, som er monotypisk og tilhører gruppen måker. Arten overvintrer regelmessig i Norge, men den hekker ikke på og ved fastlandet.

Taksonomi

Ismåke har av og til blitt plassert i slekten Larus, men osteologiske undersøkelser viser at den er distinkt fra disse fuglene. Arten har av noen også blitt regnet som en mellomform av joer og måker,[1] uten at dette har blitt nærmere dokumentert. En studie fra 2000 fant imidlertid ut, at Pagophila er søstergruppen til Xema, til tross for store forskjeller i fjærdrakten.[2]

Biologi

Ismåke i flukt

Ismåka er på størrelse med fiskemåke, men den ser kraftigere og mer kompakt ut på grunn av sine bredere vinger, tykkere kropp og kortere hals og undere ekstremiteter. Arten er cirka 44–48 cm lang og veier typisk 520–700 g. Vingespennet utgjør normalt 106–118 cm. Fjærdrakten er helhvit og de undere ekstremitetene sorte. Nebbet er blågrått innerst og gult ytterst.[1]

Arten hekker i hovedsak fra Canada (Queen Elizabeth Islands og den nordlige Baffinøya) til Severnaja Zemlja, Nysibirøyene og Heraldøya, men den har sin med hovedutbredelse på Spitsbergen og Frans Josefs land. Utenom hekketiden har den imidlertid en sirkumpolar utbredelse over det meste av Arktis og områdene like sør for dette, inkludert i Norge. Arten har et ternelignede rop; «kriææh». Den flyr med spenstige, lette vingeslag. Det tar to år før ungfuglene får en voksen drakt.

Den globale hekkebestanden har blitt anslått til cirka 14 000 par, hvorav man regner med at cirka 80 prosent hekker i Russland.[3] Svalbardbestanden er estimert til omkring 1 000–2 000 par.[3] Ismåken hekker i kolonier (ofte sammen med krykkje eller andre sjøfugler) i klipper (opp mot 1 000 moh.) langs iskanten ved de arktiske kystene.[3] I Russland kan koloniene telle opp mot 2 000 par, men på Svalbard er koloniene sjelden større enn 10–50 par, og bare unntaksvis opp mot 150 par.[3]

Arten legger ett til tre olivengrønne egg i et reir på bakken som er fylt med mose, lav og tang. Den fanger fisk og krepsdyr, men de er også åtseletere og er ofte funnet på døde sel og delfiner. De er også kjent for å følge etter isbjørner og andre rovpattedyr for å ta restene av rovdyrenes bytte. Selfangerne kaller den isrype, isbjørnens følgesvenn.

Inndeling

Inndelingen i første kolonne følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2016).[4][5][6][7][8][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18][19][20][21] Inndelingen i andre kolonne følger HBW Alive og er i henhold til Burger, Gochfeld & Bonan (2018).[22] I begge tilfeller følger norske navn på grupper og arter Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[23][24] Norske arts- og gruppenavn i parentes er imidlertid ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Inndeling etter Taxonomy in Flux Inndeling etter HBW Alive
Treliste
Treliste

Referanser

  1. ^ a b Burger, J., Gochfeld, M. & Garcia, E.F.J. (2018). Ivory Gull (Pagophila eburnea). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/54006 on 14 July 2018).
  2. ^ Crochet, P.A., Bonhomme, F. & Lebreton, J.D. (2000) Molecular phylogeny and plumage evolution in gulls (Larini). J. Evol. Biol. 13(1): 47–57.
  3. ^ a b c d Hallvard Strøm (2018) Ismåke (Pagophila eburnea). Norsk Polarinstitutt. Besøkt 2018-07-14
  4. ^ John H. Boyd III (6. mars 2016). «Taxonomy in Flux. Version 3.03». Arkivert fra originalen 4. desember 2016. Besøkt 8. juni 2016. 
  5. ^ Baker, A.J., S.L. Pereira, and T.A. Paton (2007), Phylogenetic relationships and divergence times of Charadriiformes genera: multigene evidence for the Cretaceous origin of at least 14 clades of shorebirds, Biol. Lett. 3, 205-209.
  6. ^ Baker, A.J., Y. Yatsenko, and E.S. Tavares (2012), Eight Independent Nuclear Genes Support Monophyly of the Plovers: the Role of Mutational Variance in Gene Trees, Mol. Phylogenet. Evol. 65, 631-641.
  7. ^ Barth, J.M.I., M. Matschiner, and B.C. Robertson (2013), Phylogenetic Position and Subspecies Divergence of the Endangered New Zealand Dotterel (Charadrius obscurus), PLoS ONE 8, e78068.
  8. ^ Bridge, E.S., A.W. Jones, and A.J. Baker (2005), A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution, Mol. Phylogenet. Evol. 35, 459-469.
  9. ^ Cibois, A., R.W.R.J. Dekker, E. Pasquet, and J.-C. Thibault (2012), New insights into the systematics of the enigmatic Polynesian sandpipers Aechmorhynchus parvirostris and Prosobonia leucoptera, Ibis 154, 756-767.
  10. ^ Crochet, P.-A., F. Bonhomme, and J.-D. LeBreton (2002), Systematics of large white-headed gulls: Patterns of mitochondrial DNA variation in western European taxa, Auk 119, 603-620.
  11. ^ Dos Remedios, N., C. Küpper, P.L.M. Lee, T. Burke, and T. Székely (2015), North or South? Phylogenetic and biogeographic origins of a globally distributed avian clade, Mol. Phylogenet. Evol. 89, 151-159.
  12. ^ Ericson, P.G.P., I. Envall, M. Irestadt, and J.A. Norman (2003a), Inter-familial relationships of the shorebirds (Aves: Charadriiformes) based on nuclear DNA sequence data, BMC Evol. Biol. 3:16.
  13. ^ Fain, M.G., and P. Houde (2007), Multilocus perspectives on the monophyly and phylogeny of the order Charadriiformes, BMC Evol. Biol. 7:35.
  14. ^ Gibson, R. (2010), “Phylogenetic Relationships among the Scolopaci (Aves: Charadriiformes): Implications for the Study of Behavioural Evolution”, M.Sc. thesis, University of Toronto.
  15. ^ Jackson, D.G., S.D. Emslie, and M. van Tuinen (2012), Genome skimming identifies polymorphism in tern populations and species, BMC Research Notes 5:94.
  16. ^ Livezey, B.C. (2010), Phylogenetics of modern shorebirds (Charadriiformes) based on phenotypic evidence: analysis and discussion, Zool. J. Linn. Soc. 160, 567-618.
  17. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2008), DNA evidence for a Paleocene origin of the Alcidae (Aves: Charadriiformes) in the Pacific and multiple dispersals across northern oceans, Mol. Phylogenet. Evol. 46, 430-445.
  18. ^ Pereira, S.L. and A.J. Baker (2010), The enigmatic monotypic crab plover Dromas ardeola is closely related to pratincoles and coursers (Aves, Charadriiformes, Glareolidae), Genet. Mol. Biol. 33, 583-586.
  19. ^ Pons, J.-M., A. Hassanin, and P.-A. Crochet (2005), Phylogenetic relationships within the Laridae (Charadriiformes: Aves) inferred from mitochondrial markers, Mol. Phylogenet. Evol. 37, 686-699.
  20. ^ Sternkopf, V. (2011), “Molekulargenetische Untersuchung in der Gruppe der Möwen (Laridae) zur Erforschung der Verwandtschaftsbeziehungen und phylogeographischer Differenzierung”, Ph.D. Dissertation, Ernst Moritz Arndt University of Greifswald.
  21. ^ Whittingham, L., T.M. Frederick, F.H. Sheldon, and S.T. Emlen (2000), Molecular phylogeny of Jacanas and its implications for morphologic and biogeographic evolution, Auk 117, 22-32.
  22. ^ Burger, J., Gochfeld, M. & Bonan, A. (2018). Gulls, Terns, Skimmers (Laridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52249 on 18 February 2018).
  23. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  24. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker