Høvisk litteratur

I dagens verden er Høvisk litteratur en problemstilling som har fått stor aktualitet i samfunnet. Enten på grunn av dens innvirkning på folks daglige liv, dens betydning for utviklingen av ulike områder eller dens innflytelse på kultur og underholdning, har Høvisk litteratur blitt et interessepunkt for et bredt publikum. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Høvisk litteratur, fra opprinnelsen og utviklingen til dens innvirkning i dag. I tillegg skal vi analysere hvordan Høvisk litteratur har satt sine spor på ulike områder og har blitt et fenomen verdt å undersøke i dybden.

Yvain Løveridder duellerer med Gauvain. Middelalderillustrasjon for Chrétien de Troyes' Yvain, le Chevalier au Lion.
Les amants médiévaux, middelalderillustrasjon fra kodeks Manesse, hvor de unge elskede møtes ved at hun heiser ham opp i en kurv.
«Ridderslaget», maleri av Edmund Blair Leighton.

Høvisk litteratur (av tysk höfisch, «høvisk», fra fransk courtois avledet av court, «hoff») er skjønnlitteratur forfattet ved vesteuropeiske hoff i høymiddelalderen, med handling hentet fra kongens og riddernes krets, skrevet for adelige lesere, og etter hvert oversatt fra fransk til norrønt under Håkon Håkonsson (1217–63),[1] slik som Tristan og Isolde med norrøn tittel Trístrams saga ok Ísondar, og versromanen Le Conte du Graal av Chrétien de Troyes som i norrønt oversettelse heter Parcevals saga. Gjennom sin interesse for ridderromaner kunne kong Håkon styrke sin maktposisjon, ved indirekte å fortelle sine hirdmenn hvor viktige de var for ham.[2]

Høvisk diktning hadde sin storhetstid utover 1100- og 1200-tallet, både på vers fremført av trubadurer, og som prosa; både som lengre («ridderromaner») og kortere fortellinger (lais). Den mest vanlige formen både i romanene og i lais er åttetakters parrimete vers. Forfatterne har vært anonyme eller navngitt.

Begrepet oppsto i Frankrike på 1100-tallet, og dreier seg om litteratur på romansk folkespråk, «roman» eller «romanse», med høvisk motiv, vanligvis med et persongalleri som omfattet riddere og adelsdamer. Et vanlig tema er livslang, skjebnebestemt kjærlighet mellom mann og kvinne. I romanen Tristan og Isolde inntar de to hovedpersonene en drikk som binder dem erotisk og åndelig til hverandre for resten av livet, og får dem til å trosse enhver hindring for å få være nær hverandre – med dødelig utgang.

Første ridderroman

En helt isolert forløper for annen høvisk litteratur ble skrevet av en tysk munk i Tegernsee allerede rundt 1050, versromanen Ruodlieb, den første middelalderroman som er ren fiksjon. Den unge ridderen Ruodlieb drar ut i verden og går i tjeneste hos en konge. Sammen beseirer de en motstander som tilgis av den edle kongen, slik syndere tilgis av Gud. Motstanderen sender kongen takkegaver i form av eksotiske dyr som papegøyer og kameler, samt en gaupe - hvis urin kan brukes til fremstilling av juveler. Kongen nøyer seg med å beholde et par dansende tvillingbjørner. Ruodlieb får sin lønn, drar hjemover, og underveis arrangerer han et ekteskap for en slektning av seg. Ruodliebs mor synes han også bør gifte seg, for alderdommen vil en dag komme til ham også. Han avslår likevel et ekteskap med en dame som har hatt en affære med en prest.[3] Romanen ender med at hans mor drømmer at sønnen kommer til å arve et kongedømme.[4]

Tre sagnkretser

En fjerde sagnkrets er såkalte eventyrromaner, roman d'adventure, en slags blanding av de tre andre.[5]

Britiske emner var inspirert av keltiske sagn som kretser rundt kong Arthur og hans riddere av det runde bord. Roman d'antique hentet sitt materiale fra den klassiske epikken. Roman d'adventure la handlingen til eksotiske miljøer. Felles for dem alle var at de handlet om riddere, der ridderen stilles overfor vanskelige oppgaver eller prøvelser som han overvinner, og at han ved romanens slutt fremstår som en helt.

Historiene utspiller seg i riddermiljø, og hovedpersonen er ofte en vasall av en hertug eller konge. Kjærligheten ledsages av en bestemt høvisk, galant, ridderlig opptreden – med fransk kurtoisi («høviskhet») som forbilde. Helten viser dødsforakt ved selv å oppsøke farene, og vinner dermed respekt hos den elskede og hos sin herre.

Karakterene var svært statiske, og ridderromanser var trolig tenkt som dannelsesideal som skulle vise hvordan en ekte ridder burde handle og være. Sentralt motiv er motsetningen mellom høvisk sublimitet og uhøvisk naturlighet. Når det gjelder heltens karakter og evner for øvrig, merkes over tid en utvikling av sjangeren. I tidlige ridderromaner er det heltens fysiske evner som vektlegges, mens han i senere romaner tegnes som en psykologisk mer sammensatt person, med dyp religiøs overbevisning som ett av sine fortrinn. Høvisk diktning kan betraktes ikke bare som underholdningslitteratur, men som en form for pedagogisk litteratur, som mønster for dannelse og som inspirasjon for begge kjønn ved å vise hva manns- og kvinnerollen innebærer av idealer, krav og forventninger.

På den andre siden inneholder høvisk diktning også elementer av opprør og systemkritikk. Det er et paradoks at den høviske kjærligheten lovprises i litteratur som sirkulerte i aristokratiet – i de kretsene som mer enn noen baserte sin økonomiske og politiske makt på nettopp arrangert ekteskap. I forhold til arrangerte ekteskap virker ridderromanenes høviske kjærlighet direkte undergravende.

I Norden

Høvisk diktning har øvd stor innflytelse på norrøn litteratur i høymiddelalderen. Flere norske konger og dronninger – fra Håkon Håkonsson til Håkon V Magnusson og dronning Eufemia var opptatt av å innføre kontinental kultur i Norge, og fikk fransk, høvisk diktning omsatt til norrønt, hvor det utviklet seg til en egen sjanger, norsk hofflitteratur. I tillegg fikk den hjemlige diktningen sterke impulser fra kontinental høvisk litteratur. Både Snorres kongesagaer og de islandske ættesagaer har tydelige spor etter høvisk diktning.

Kjente høviske verker

Referanser

  1. ^ Store norske leksikon (2005-07): «høvisk litteratur» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. mars 2025 fra
  2. ^ Mari Kildahl: «Lærte av franske riddere», forskning.no 4. mars 2011
  3. ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 2 (s. 388), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0063-7
  4. ^ «Ruodlieb», bavarikon.de
  5. ^ Eyvind Fjeld Halvorsen. «Høvisk litteratur» i KLNM. Gyldendal, 1956-78

Eksterne lenker