Velling eller lapskaus er en oppskrift som består av en eller annen type frokostblanding (havregryn, hvete eller rug, eller også ris) kokt i vann eller melk. Det er en lettere versjon av grøt , som ofte drikkes i stedet for å spises og kanskje ikke engang trenger matlaging. Historisk sett har velling , ofte laget av hirse eller bygg, eller i tider med hungersnød fra kastanjemel og til og med fra de mindre tanninholdige eikenøtter , vært en stift i det menneskelige kostholdet, spesielt blant bønder. Velling var spesielt viktig som mat for invalide [ 1 ] og nylig for avvenning .
Vellingforbruk har tradisjonelt vært assosiert med fattigdom. Faktisk er ordet et dagligdags uttrykk for enhver vannholdig eller flytende mat av ukjent art, for eksempel ertesuppe . [ 2 ]
Velling var en hovedmat for de gamle grekerne , som anså stekt kjøtt som en ekstraordinær fest, og for hvem i praksis til og med brød var en luksusmat som bare ble konsumert i byene. Romerske vanlige "spiste bare den grunnleggende vellingen fra klassisk tid, supplert med olje, de ydmykeste grønnsakene og saltet fisk", [ 3 ] siden velling kunne tilberedes uten behov for tilgang til fellesovnen der brød ble bakt. . . I middelalderen kunne bøndene unngå tienden som ble belastet, vanligvis i naturalier, for korn som ble malt i godseierens mølle ved å steke kornet, for å gjøre det fordøyelig, og dunke små mengder i en husmorter og i stedet for å koke den resulterende pastaen hjemme , bløtlegg det i en gryte med vann eller, hvis de hadde råd til det, melk.
Maisvelling var en gang en av hovedkildene til mat for mange mesoamerikanske folk, som mayaene og aztekerne. Atole var en malt maisoppskrift som ofte ble krydret med chilipepper og salt. Det kan spises eller drikkes som en viktig kilde til kalorier og for å slukke tørsten.