Denne artikkelen vil ta opp temaet Gisle Johnson, som har vært gjenstand for interesse og debatt på ulike områder. Gisle Johnson er et relevant tema som har fanget oppmerksomheten til eksperter og allmennheten på grunn av dets innvirkning på dagens samfunn. Gjennom årene har Gisle Johnson generert motstridende meninger og har vært gjenstand for forskning og studier som søker å fullt ut forstå implikasjonene. Denne artikkelen vil analysere den historiske konteksten, de ulike perspektivene og mulige løsninger eller anbefalinger på Gisle Johnson, med sikte på å gi en fullstendig og berikende oversikt over dette emnet.
Gisle Johnson | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 10. sep. 1822[1][2][3]![]() Halden[4] | ||
Død | 17. juli 1894[1][2][3]![]() Nøtterøy | ||
Beskjeftigelse | Teolog, universitetslærer ![]() | ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Far | Georg Daniel Barth Johnson | ||
Barn | Jonathan Johnson | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab | ||
Utmerkelser | St. Olavs Orden | ||
Gisle Christian Johnson (født 10. september 1822 i Halden, død 17. juli 1894 i Tønsberg) var en norsk teolog.
Han hadde farfar fra Island (se slekten Johnson), men vokste opp i Kristiansand, og tok teologisk embetseksamen i Christiania i 1845. Deretter hadde han et studieår i Tyskland hvor han kom i kontakt med Carl Paul Caspari. Gisle Johnson ble i 1849 lektor ved universitetet, og i 1860 ble han ansatt som professor, først i systematisk teologi og dogmehistorie, fra 1875 i kirkehistorie.
Som forkynner var han konservativ pietist og advarte mot tidens vantro og politiske radikalisme. Han videreførte den haugianske tradisjonen med offentlige bibellesninger.
I 1855 stiftet han Christiania Indremissionsforening og i 1868 Den norske Lutherstiftelse (fra 1891 Det norske lutherske Indremisjonsselskap). I 1858 grunnla han sammen med Carl Paul Caspari og Tønder Nissen Theologisk tidsskrift for den evangelisk lutherske kirke i Norge, og i 1863 Luthersk Kirketidende. I 1862 gav han sammen med Caspari ut en norsk oversettelse av Konkordieboken, som kom i nytt opplag i 1866, og senere i flere opptrykk.
I 1883 stod han bak oppropet «Til Christendommens Venner».
D. Thorkildsen. Da kirken oppdaget folket. I S.Aa. Christophersen og T. Wyller (red). Arv og utfordring. Oslo 1995.