I denne artikkelen vil vi utforske temaet Gillo Pontecorvo i dybden, og analysere dets innvirkning på ulike aspekter av hverdagen. Fra dens opprinnelse og utvikling til dens relevans i dag, gjennom dens implikasjoner i samfunnet, økonomien og kulturen. For å gi et omfattende og detaljert syn, vil vi ta for oss deres ulike synspunkter og perspektiver, samt meninger fra eksperter og relevante studier. Gjennom denne omfattende analysen tar vi sikte på å gi en fullstendig forståelse av Gillo Pontecorvo og dens innflytelse på vår samtidsverden.
Gillo Pontecorvo | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Gilberto Pontecorvo 19. nov. 1919[1][2][3][4] ![]() Pisa[5] | ||
Død | 12. okt. 2006[1][2][4][6]![]() Roma[7] | ||
Beskjeftigelse | Filmregissør, skuespiller, manusforfatter, komponist, regissør, filmprodusent ![]() | ||
Søsken | Guido Pontecorvo Bruno Pontecorvo | ||
Barn | Marco Pontecorvo | ||
Nasjonalitet | Italia (1946–2006) Kongedømmet Italia (1919–1946) | ||
Gravlagt | Campo Verano[8] | ||
Utmerkelser | Storkors av Republikken Italias fortjenstorden David di Donatello for beste regi Gulløven Nastro d'Argento for best director | ||
Gillo Pontecorvo (født 19. november 1919 i Pisa, Toscana, Italia, død 12. oktober 2006 i Roma, Italia) var en italiensk filmregissør, mest kjent for den kontroversielle politiske krigsfilmen Kampen om Algerie fra 1965.[9]
Pontecorvo var sønn av en framstående jødisk forretningsmann og yngre bror av det internasjonalt anerkjente fysikeren Bruno Pontecorvo. Han studerte naturvitenskap i skolen og oppnådde en grad i kjemi ved Universitetet i Pisa. Det var der som han først kom i kontakt med politisk opposition i form av venstreorienterte studenter og forelesere. I 1938 kort etter avgangseksamen og stilt ovenfor voksende antisemitisme flyktet han till Frankrike, der han fant seg arbeid som journalist og korrespondent for de italienske avisene La Repubblica og Paese Sera.
I Paris engasjerte Pontecorvo seg i filmverdenen, inledningsvis med korte dokumentarfilmer, og etterhvert narrative filmer. Han ble assistent for den nederlandske dokumentarfilmskaperen Joris Ivens, og franksmannen Yves Allégret. Pontecorvo regisserte sin første spillefilm, Den store blå vegen, i 1957. Internasjonal oppmerksomhet fikk han med holocaust-dramaet Kapò i 1959.