Den hellige ånd

I dagens verden har Den hellige ånd blitt et tema for økende interesse og debatt. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på dagens samfunn, har Den hellige ånd fanget oppmerksomheten til eksperter og allmennheten. Ettersom relevansen fortsetter å øke, er det avgjørende å forstå dens implikasjoner og konsekvenser på ulike områder. For å ta opp dette spørsmålet på en omfattende måte, søker denne artikkelen å utforske de forskjellige aspektene ved Den hellige ånd, fra dens historiske opprinnelse til dens innflytelse i dag. Gjennom en detaljert analyse er det ment å belyse dette temaet på en objektiv og fullstendig måte, og gi leseren en bred og presis visjon.

I Evangeliet etter Matteus, kapittel 3, vers 16 heter det: «Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due.» I kirkens tradisjonelle ikonografi har Den hellige ånd derfor ofte blitt framstilt som en due.
(Glassmaleri av Gian Lorenzo Bernini, ca. 1660)

Den hellige ånd, på latin Spiritus Sanctus,[1] er innen kristen teologi den tredje personen i Den hellige treenighet. Ånden eller talsmannen har ifølge Det nye testamentet en rekke funksjoner eller embeter, og det er først og fremst ut fra Jesus Kristus egen forklaring i Johannesevangeliet vi forstår hva Åndens oppgaver er. Kirker som ikke bekjenner seg til treenighetslæren, regner Den hellige ånd for å være en manifestasjon av Guds ånd, en kraft, og ikke en egen person i teologisk forstand. Læren om Den hellige ånd kalles pneumatologi.

Siden 200-tallet har kirken feiret pinse til minne om Den hellige ånds komme og grunnleggelsen av kirken.

Sammenlignende religion

Artikkelen inngår i serien om

Kristendom


Treenigheten

Faderen, Jesus, Den hellige ånd

Bibelen

GT, NT

Gudshus

Kirke, Katedral

Presteskap

Biskop, Diakon, Prest, Kateket

Hovedretninger

Katolisisme, Ortodoks kristendom, Protestantisme

Kristen ikonografi

Kristne symboler, Kors, Krusifiks, Ikon

Andre emner

Sakrament, Liturgi, Helgen, Apostler, Pave, Økumenikk

Kristendommen i Norge

Den norske kirke, Frikirker, Den katolske kirke i Norge

I jødedommen er Den hellige ånd Guds guddommelige kraft, kvalitet og innflytelse over universet eller over hans skapninger. I kristendommen basert på den nikenske trosbekjennelse er Den hellige ånd den tredje personen i den hellige treenigheten. I islam fungerer Den hellige ånd som en kraft for guddommelig handling eller kommunikasjon.[2] I Bahaitroen blir Den hellige ånd forstått som mellomleddet mellom Gud og mennesker og «Guds utgytende nåde og de skinnende strålene som kommer fra Hans manifestasjon».[3]

Ifølge teologen Rudolf Bultmann er det to måter å tenke Den hellige ånd på: «animistisk» og «dynamisk». I animistisk tenkning er det «et uavhengig virkemiddel, en personlig kraft som i likhet med en demon kan falle over en mann og ta ham i besittelse, og gjøre ham i stand til eller tvinge ham til å utføre maktmanifestasjoner» mens den i dynamisk tankegang «framstår som en upersonlig kraft som fyller en mann som en væske».[4] Begge typer tanker forekommer i jødiske og kristne skrifter, men animistisk er mer typisk for Det gamle testamente, mens dynamisk er mer vanlig i Det nye testamente.[5] Skillet faller sammen med Den Hellige Ånd som enten en midlertidig eller permanent gave. I Det gamle testamente og jødisk tenkning er det først og fremst midlertidig med en spesifikk situasjon eller oppgave i tankene, mens i det kristne konseptet ligger gaven i personer permanent.[6]

Den hellige ånd i Det gamle testamente

Ånden i Det gamle testamente i Bibelen er ikke «kristen» på samme måte som i Det nye testamente. Det gamle testamente er eldre og er historisk forut den kristne forståelsen av Den hellige ånd. Likevel er det flere steder hvor ånden nevnes. I korte trekk er det snakk om tre forskjellige bruksområder vi møter begrepet ånd. To er relevante for Det nye testamentes forståelsen av ånden som Guds hellige Ånd.

  • Det hebraiske ordet for ånd, ruach, kan også bety vind eller pust (Salme 148,8; Esek 1,4). Herrens ånd derimot er alltid Guds (Jahve) personlige aktør, og betyr Guds handling i verden (1. Mos 2,7; Dom 11,29; Salme 139,7).
  • Det gamle testamente ser frem til en ny tidsalder, Gudsåndens tidsalder (Jes 11,2; 44,3; Esek 36,27f; Joel 2,28f).
  • Ånden i 1. Mosebok 1,1ff omtaler ånden som beveger seg over urhavet. Han er en veldig kraft som svever over vannene. I en klassisk kristen lesning av dette stedet leses ånden som Guds skapende kraft. Noen trekker den slutning at hele treenighetslæren vært funnet til stede i 1. Mos 1. Gud taler sitt ord – stemmen og luften er en og samme handling. Innenfor en historisk tolkning er ikke dette holdbar eksegese. Det kan til og med tolkes dit hen at Ånden her ikke skal tolkes som Guds skapende ånd, men som Guds destruktive ånd.[7]

Referanser

  1. ^ «helligånd», NAOB
  2. ^ «Vem är den Heliga Anden enligt Koranen?», Answering-islam.org
  3. ^ «Some Answered Questions», Bahá'í Reference Library
  4. ^ Bultmann (2007), s. 155.
  5. ^ Bultmann (2007), s. 156–157.
  6. ^ Bultmann (2007), s. 157.
  7. ^ Jesaja 50, Bibel.no

Litteratur

Se også

Eksterne lenker