Bill Shankly

Bill Shankly
Født		2. sep. 1913[1][2] Glenbuck
Død		29. sep. 1981[1][2] (68 år) Liverpool
Beskjeftigelse		Fotballspiller, fotballtrener
Søsken		Bob Shankly
Nasjonalitet		Storbritannia
Utmerkelser		Offiser av Den britiske imperieordenen
Posisjon		Ving
Ungdomsklubb
År		Klubber Cronberry Eglinton Glenbuck Cherrypickers
Klubber
År		Klubber	Kamper (mål)
1929–1932 1932–1933 1933–1949​		Partick Thistle Carlisle United Preston North End	16 (0) 296 (13)
Landslag
År 1938–1939		Lag Skottland	Kamper (mål) 5 (0)
Trenerkarriere
År		Klubber
1949–1951 1951–1954 1954–1955 1956–1959 1959–1974		Carlisle United Grimsby Town Workington Huddersfield Town Liverpool FC
Bill Shankly på Commons

William «Bill» Shankly (født 2. september 1913, død 29. september 1981) var en britisk fotballmanager. Han var også en habil fotballspiller, men fikk store deler av karrieren ødelagt grunnet andre verdenskrig. Shankly spilte nesten 300 kamper for Preston North End, samtidig som han fikk fem kamper for Skottland. Det ble også to korte opphold i Partick Thistle og Carlisle United som spiller.

Det er først og fremst managerjobbene som har gjort han anerkjent, da spesielt fra tiden i Liverpool FC. Shankly tok over LFC som da lå i andre divisjon i 1959, og førte den tilbake til toppen av engelsk fotball. I løpet av sine 15 år i klubben vant han tre ligamesterskap, FA-cupen to ganger, samt UEFA-cupen, før han i 1974 overraskende gikk av som manager.

Bill Shankly ble født i gruvelandsbyen Glenbuck, Ayrshire. Han var sønn av John og Barbara Shankly, og vokste opp i en søskenflokk på ti barn. De fleste av mennene i hjembyen arbeidet i gruvene, men Shanklys far var skredder. Gruvedriften førte til at innbyggerne i Glenbuck var sterkt fagorganiserte, og Bill utviklet tidlig en sosialistisk tro. «Den troen jeg tror på er egentlig ikke politikk. Det er en måte å leve på, det er menneskeheten. Den eneste måten å leve på for å bli lykkelig er at alle jobber for hverandre og hjelper hverandre,» har Shankly uttalt for å fremme sin tro.^{[trenger referanse]}

Hans mor var meget interessert i fotball, og hennes to brødre, Robert Blyth og William Blyth, flyttet begge til England for å spille profesjonell fotball. Begge ble senere, etter spillekarrierene, direktører i henholdsvis Portsmouth og Carlisle United. Shanklys fire brødre ble også profesjonelle fotballspillere, men det var yngstemann Bill som fikk den største karrieren innenfor fotballen.

Shankly ble i november 1974 offiser av Order of the British Empire.

Shanklys spillerkarriere startet i skotsk juniorfotball, hvor han spilte for Cronberry Eglinton og Glenbuck Cherrypickers. Han spilte tre år for Partick Thistle, før han i juli 1932 ble oppdaget av talentspeidere og signerte for Carlisle United. Den 31. desember 1932 gjorde han sin debut for klubben, i en kamp mot Rochdale.

Ett halvt år senere signerte han imidlertid for Preston North End, etter kun 16 kamper for klubben fra Nordvest-England. Han ble fort en viktig brikke i laget, og klubben rykket opp til førstedivisjon i 1934. I 1937 spilte klubben finale i FA-cupen, men måtte til slutt gi tapt for Sunderland. Hans største bragd som aktiv spiller kom imidlertid året etter da Preston vant turneringen, og slo klubben han senere skulle trene, Huddersfield Town i finalen.

I april 1938 debuterte han på det skotske landslaget, i en 1-0-seier mot England. Han spilte fem kamper for landet sitt, samt ytterligere syv kamper i krigsperioden. Disse kampene har senere aldri blitt godkjent som offisielle, og krigen ødela mye for hans fremragende spillerkarriere.

Under krigen spilte han kamper for en rekke klubber, blant annet Northamton Town, Liverpool, Arsenal, Cardiff City, Bolton Wanderers og Luton Town. Han hjalp Preston til seier i en turnering som kun ble arrangert i krigsperioden i 1941. Fem år senere, i 1946, startet den organiserte ligafotballen igjen i England, og Shankly fortsatte å spille for Preston. Han var nå blitt 33 år, og var på slutten av en spillerkarriere der krigen spolerte mye. I 1949 la han opp, og begynte tiden som manager.

Mars 1949 ble han ansatt som manager for Carlisle United, klubben hvor han startet sin spillerkarriere. Han løftet Carlisle fra en 15. til en tredjeplass på nivå tre i det engelske ligasystemet. I 1951 trakk han seg fra stillingen grunnet manglende økonomisk vilje i forbindelse med nye spilleroverganger fra styret i klubben.

Da Shankly ankom Grimsby Town overtok han en aldrende spillergruppe, og klubben hadde nettopp rykket ned for andre gang på fire sesonger. Mens optimismen til spillerne og supporterne var lav, hadde Shankly troen på spillerne. Flere av spillerne hadde prestert godt på høyeste nivå for klubben, selv om klubben nå befant seg på nivå tre. Sammen med de gamle spillerne, samt enkelte nye spillere, bidro Shankly til et fornyet håp for Grimsby. Han ble rask populær på Blundell Park, og klubben trakk jevnlig over 20 000 tilskuere på hjemmekampene. Samtidig var det tilskuertall på opptil 5000 på reservelagskampene, hvor Shankly av og til opptrådte som spiller. Uansett misset klubben opprykket i 1951/52-sesongen, med et lag som fikk med seg 36 poeng av 40 mulige på de siste tjue kampene.

Etter en lysende start på sesongen etter, falt formen gradvis og optimismen ble svekket. Shankly fikk lite penger til kjøp av nye spillere og han var lite villig til å gi unge, lovende talenter sjansen. Dette på grunn av lojaliteten han hadde ovenfor veteranene i klubben, en svakhet som også skulle komme til syne senere som manager for Liverpool. I januar 1954 leverte han sin oppsigelse, og uttalte at mangelen på sportslig satsing i styret var den største årsaken.

Sesongen 1954/55 var Shankly ansatt som manager for Workington Town. Han løftet klubben fra nedre halvdel til en respektabel 8.-plass på nivå tre, foran rivalen og hans tidligere klubb, Carlisle United.

I november 1955 ble han assisterende manager i Huddersfield Town. En tidligere lagkamerat fra tiden i Preston, Andy Beattie, ønsket Shankly som sin høyre hånd. Ett år senere sa imidlertid Beattie opp stillingen som følge av svake resultater, og Shankly ble tilbudt jobben som ny manager. Huddersfield hadde vært ledende i England i mellomkrigsårene med mange titler og var hittil den største klubben han hadde vært manager for. I likhet med Liverpool var de også en klubb som underpresterte i 2. divisjon. Samtidig hadde klubben et styre som ikke våget å investere i kvalitetsspillere. Shankly prøvde å kjøpe de skotske spillerne Ron Yeats og Ian St. John, men styret mente de ikke hadde råd.

Da Shankly forlot Leeds Road etter en kamp hvor man hadde slått Cardiff City 1-0, sto det to dresskledde herrer og ventet på ham ved utgangen. Han pleide å gå de få kilometerne hjem til kona Nessie og barna Barbara og Jean. De to herrene var Tom Williams og Harry Latham, henholdsvis formann og direktør i Liverpool. Tilbudet om å ta over ansvaret for Merseyside-klubben, var en sjanse han ikke kunne gå ifra seg.

Avskjeden med Huddersfield ble ikke hjertelig for Shanks, som forhandlet med Liverpool før man visste noe om det i klubben han fremdeles var ansatt i. På dette tidspunktet var det heller ikke kunngjort at Phil Taylor ville gå av som manager i Liverpool. Da Huddersfield i november 1959 skulle spille hjemmekamp mot Liverpool, begynte imidlertid ryktene å gå da hele Liverpools styre hadde meldt sin ankomst til kampen. Huddersfield vant kampen 1-0, og da han tre dager senere innledet sin daglige rapport med "dette er min siste rapport", forsto alle hva som ville komme til å skje.

Han ble ansatt som manager i Liverpool 1. desember 1959.

Shankly hadde en stor jobb foran seg i klubben. Han visste at det var en storklubb som lå nede, med de fleste realitetene kom likevel som et sjokk på ham. Treningsfeltet Melwood var ustelt, og den beste gressmatten ble brukt av det lokale cricketlaget. Der ble det ikke spilt mer cricket etter Shanks ankomst, og snart hadde man også fått på plass et moderne vanningssystem. Samtidig uttalte han at Anfield var byens største toalett, og ikke lenge etter hadde man også vannklosetter på stadion.

Det hele var en del av visjonen til Shanks, man skulle være stolt av klubben og bare det beste var godt nok. Uvanlig nok tok han ikke med seg noen av hans tidligere trenere, men lot hele staben i klubben få fornyet tillit. Til gjengjeld ble det forlangt hundre prosent lojalitet og hardt arbeid. Med Bob Paisley som assistent, Joe Fagan med ansvar for reservelaget, og i tillegg Reuben Bennett som tok ansvaret for den fysiske treningen, var en sterk ledergruppe etablert.

På treningene utviklet han en særegen filosofi. Han mente at siden kamper blir spilt med en ball, ble også nesten all trening utført med ball på grønt gress. Tidligere hadde spillerne gjerne startet treningen med å jogge på hardt underlag fra Anfield til treningsfeltet som oppvarming, og mye av treningen forgikk på sanddyner. Etter Shanklys ankomst tok de buss opp til treningsanlegget, noe som førte til et bedre miljø innad i klubben. Etter treningene tok spillerne bussen tilbake til Anfield, hvor de dusjet og spiste et felles måltid. På denne måten mente Shankly at spillerne ville holde seg skadefrie, og som et resultat av dette vant klubben den øverste ligaen i 1965/66-sesongen med kun 14 brukte spillere.

De legendariske five-a-side-kampene ble innført, med tanken pass and move. La ballen gå, stå ikke stille, hjelp dine medspillere. Gi ballfører alternativer når Liverpool hadde ballen, sørg for å vinne den tilbake når den ble mistet. Et tilsynelatende enkelt prinsipp, som krevde spillere med god grunnteknikk og spilleforståelse. Samtidig måtte nye spillere gjennomgå en periode på reservelaget, før de var utlært i The Liverpool Way.

Sakte, men sikkert, bygde Shankly og hans medarbeidere opp klubben. Antall tilskuere på hjemmekampene økte, og ofte var det opp i mot 40 000 tilskuere på kampene. Samtidig førte signeringene av Ron Yeats, Ian St. John og Gordon Milne til at Liverpool rykket opp til 1. divisjon etter 1960/61-sesongen. Shanklys første store mål var å vippe Everton FC ned fra herredømmet i byen, og klubbens sjette ligamesterskap i 1963/64-sesongen førte til at nettopp Everton, som regjerende mester, ikke klarte å forsvare tittelen.

I 1965 vant klubben FA-cupen for første gang, etter at de slo Leeds United 2-1. Det sto 0-0 ved ordinær tid, men scoringer av Roger Hunt og Ian St. John sørget for at pokalen havnet på Anfield. Samtidig spilte klubben finale i Cupvinnercupen året etter, men tapte 2-1 mot Borussia Dortmund. Roger Hunts mål førte til ekstraomganger, men tyskerne avgjorde til slutt kampen.

Sesongen 1966/67 ble starten på en mager tid for Shankly, i hans periode i klubben. Liverpool gikk seks sesonger uten en eneste tittel, noe som ikke har hendt i ettertiden. Signeringen av Emlyn Hughes var imidlertid et godt kjøp, men flere av spillerne var blitt godt opp i årene. Dette har senere blitt beskrevet som en av hans svakheter som manager; han stolte for lenge på veteranene, og noen hadde tillit for lenge. Dette kunne ha en forbindelse med at han selv måtte legge opp tidligere enn han hadde ønsket, men han bekreftet aldri dette.

Tapet for Watford i en FA-cupkamp i 1969/70-sesongen ble markeringen på et nytt generasjonsskifte. Eldre spillere som Ian St. John, Ron Yeats og Tommy Lawrence gikk ut av portene på Anfield, mens inn kom ungguttene Ray Clemence, Larry Lloyd, John Toshack og Steve Heighway. Gradvis nærmet klubben seg toppen igjen, og i 1971 nådde man igjen finalen i FA-cupen. Der ble det imidlertid tap mot Arsenal etter at Liverpool gav fra seg en ettmålsledelse i ekstraomgangene.

Sesongen etter skulle vise seg å være et enda sterkere tegn på at en storhetstid var på vei tilbake. 20 år gamle Kevin Keegan var hentet fra Scunthorpe, og debuterte mot Nottingham Forest 14. august 1971. Allerede etter 12 minutter åpnet Keegan målkontoen sin, og The Kop hadde fått en ny helt. I ligaen var man i toppen sesongen gjennom, og kun omdiskuterte dommeravgjørelser i siste ligakamp på Highbury gjorde at Liverpool ikke vant ligaen. Hadde man vunnet den kampen ville et nytt ligamesterskap vært i boks, men endte i stedet på tredjeplass, kun ett poeng bak ligavinnerne.

Storhetstiden var definitivt tilbake i klubben. 1972/73-sesongen ble avsluttet med det åttende seriegullet i klubbens historie, samtidig som man tangerte rekorden til Arsenal i antall seriegull. Shankly har senere beskrevet dagen man vant ligagullet i 1973 som den beste i sitt liv, større enn de to første ligamesterskapene han hadde sikret klubben. Dette fordi det tredje gullet ble hentet med et nytt oppbygd storlag, der de fleste spillerne hadde minimalt med førstelagserfaring. Samme år kom også klubbens første europeiske triumf, etter at Borussia Mönchengladbach ble slått i UEFA-cupfinalen. Denne sesongen ble også Shankly kåret til årets manager i England, utrolig nok den eneste gangen han fikk denne utmerkelsen.

Hans siste sesong i Liverpool, endte med en ny finale i FA-cupen mot Newcastle. Kampen var et godt eksempel på hans fotballfilosofi; angrepsvillige vingbacker, god grunnteknikk, samt pass and move som grunnsteinen i det hele. Man vant finalen 3-0, men kunne ha vært langt større, da Newcastle ble totalt overkjørt kampen i gjennom.

For andre gang var FA-cuppokalen hentet hjem til Anfield, og klubben var tilbake i en ny gullalder under Shankly, men dette skulle ikke vare lenge.

Den 12. juli 1974 hadde Shankly bestemt seg for å pensjonere seg, og uttalte senere at det å fortelle formannen om beslutningen var som å gå til den elektriske stol. Han ønsket å tilbringe mer tid med kona Nessie, og deres to barn. Da nyheten om Shanklys avgang nådde ut til supporterne, ble klubbens sentralbord overbelastet av fortvilte fans, og fabrikkarbeidere truet med å gå til streik inntil deres helt returnerte til jobben. Klubben var imidlertid fortsatt i trygge hender, med Ronnie Moran og Roy Evans som assistenter under ledelse av Bob Paisley. Senere ble det sagt at Shankly ønsket Jack Charlton som hans etterfølger, ikke Paisley.^{[trenger referanse]}

Shankly angret tidlig på beslutningen, og var fortsatt til stede på klubbens treninger. Styret likte ikke at han truet Paisleys autoritet under treningene, men Shankly ble fremdeles kalt «sjefen» på Melwood, samtidig som Paisley kun var «Bob». Klubbens stjernespiller Kevin Keegan uttalte at «det gikk ikke galt så ofte i klubben, men det gjorde det den gangen» og ønsket at Shankly fikk en plass i styret.

Grunnet sin arbeiderklasse-bakgrunn, hadde Shankly en klar mening om hvordan supporterne ville at laget skulle opptre og oppføre seg både på og utenfor banen. Han følte han skuffet fansen når laget ikke gjorde det bra på banen, og skjønte viktigheten av en trofast supporterskare for klubben. Når han ikke var på treningsfeltet, satt Shankly ofte ved skrivemaskinen sin og svarte personlig på alle brevene som ankom Melwood. Han inviterte til og med supportere hjem til seg for å diskutere neste kamp, og ved flere anledninger gav han bort billetter til supportere som ikke hadde.

Shankly visste virkelig å sette pris på supporterne, noe som gjenspeiles godt da han etter UEFA-cupfinalen i 1976 ble sitert på følgende: En supporter kom bort og sa at han ikke har billett – så Shanks gikk og kjøpte ham en. Etter avgangen som manager har han også uttalt: Jeg var kun engasjert i spillet på grunn av kjærligheten til fotball – jeg ønsket å bringe tilbake lykke til folket i Liverpool.

Morgenen 26. september 1981 ble Shankly innlagt på Broadgreen sykehus etter et hjerteinfarkt. Han insisterte på å bli stelt i et vanlig sykehus, ikke i et privat. En talsmann for sykehuset uttalte til avisen Liverpool Echo at «det var der han ønsket å være». Hans tilstand var stabil og det ble antatt at han skulle bli helt frisk, det var ingen antydning om at hans liv var i fare. Sentralbordet ble sprengt av bekymrede fans og på søndag morgen ble det bedt for ham både i anglikanske og katolske gudstjenester.^{[trenger referanse]} Men sent den 28. september forverret Shanklys tilstand seg til det verre og den 29. september 1981 sovnet han inn, 68 år gammel.

Matt Busby ble så opprørt da han hørte nyheten om Shanklys død at han nektet å ta noen telefonsamtaler fra folk som spurte ham om en kommentar. Noen år tidligere hadde Shankly rost Busby, og sagt at han som trener sto for det «beste fotballspillet noensinne».

Under den første kampen på Anfield etter hans begravelse ble det foldet ut et banner som lød «Shankly Lives Forever» på The Kop, og samtidig holdt en Labour-konferanse ett minutts stillhet, ettersom Shankly alltid hadde vært sosialist.

Hans enke Nessie Shankly overlevde sin mann med nesten 21 år. Hun døde som 82-åring i august 2002. Inntil sin død bodde hun fremdeles i huset på Bellefield Avenue, West Derby, som hun hadde flyttet inn i etter at hennes mann ble Liverpool-manager i 1959.

Da Preston North End midt på 1990-tallet begynte en fullstendig ombygging av Deepdale, ble den tidligere Spion Kop-tribunen erstattet av en ny tribune som i 1998 fikk navnet Bill Shankly Kop. Setene på denne tribunen har seter i ulike farger som gir et bilde av Shanklys hode og skuldre.

I 2002 ble Bill Shankly innviet i English Football Hall of Fame, og i 1997 ble statuen av Shankly avduket utenfor Anfield. Statuen viser Shankly iført supporterskjerf, i kjent positur idet han tar imot applausen fra fansen. På sokkelen er det påskriften «Bill Shankly – He Made The People Happy».

• On a European trip, behind the Iron Curtain, the Liverpool party were signing the hotel register. The desk clerk said to Shankly in broken English: Excuse me, Mr Shankly, but where it says "home address" you've written "Anfield". Shankly replied, That's right. That's where I live.
• I am very pleased to and proud to have been chosen as manager of Liverpool FC, a club of such potential. It is my opinion that Liverpool have a crowd of followers which rank with the greatest in the game. They deserve success and I hope, in my own small way, I am able to do something towards to help them achieve it. I make no promises except that from the moment I take over I shall put everything into the job I so willingly undertake. (Uttalt ved tiltredelsen som Liverpools manager i 1959.)
• Before the game, in the dressing room, Bill talked to the lads. He said, You've read about Anderlecht having all these internationals and how good they are. They can't play. They're rubbish. I've seen them and I'm telling you. You'll murder them, so go out there and do it. The boys went out there and murdered them and won 3-0. And after the game, Bill burst into the dressing room and said Boys, you've just beaten the greatest team in Europe.
• Fire in your belly comes from pride and passion in wearing the red shirt. We don't need to motivate players because each of them is responsible for the performance of the team as a whole. The status of Liverpool's players keeps them motivated.
• Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that. (Noen tror fotball dreier seg om liv og død, jeg er veldig skuffet over den holdningen. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye, mye viktigere enn som så.)
• If you are first you are first. If you are second you are nothing. (Hvis du er først, er du først. Hvis du er nummer to, er du ingenting.) Forøvrig ikke ulikt Kupper'ns fyndord: sølv er nederlag.
• I was only in the game for the love of football - and I wanted to bring back happiness to the people of Liverpool. (Jeg var bare med i spillet for min kjærlighet til fotball - og så ønsket jeg å gjeninnføre gleden hos folket i Liverpool.)
• He's worse than the rain in Manchester. At least the rain in Manchester stops occasionally. (Han er verre enn regnet i Manchester. Regnet i Manchester stopper av og til.)
  • Shankly om trenerrivalen Brian Clough.
• In my time at Anfield we always said we had the best two teams on Merseyside - Liverpool and Liverpool reserves. (I min tid på Anfield sa vi at de to beste lagene i Liverpool - Liverpool og Liverpools reservelag.
• If Everton were playing at the bottom of the garden, I'd pull the curtains. (Om Everton spilte i haven min, ville jeg trukket ned gardinene.)
• I always look in the Sunday paper to see where Everton are in the league - starting, of course, from the bottom up. (Jeg leser alltid ligatabellen i søndagsavisen for å se hvordan Everton ligger an - begynner, selvfølgelig, fra bunnen.)
  • Flere stikk til Everton som Shankly etter sigende hatet intenst.
  • Skarpe uttalelser i retning Goodison Park.
• Football is a simple game based on the giving and taking of passes, of controlling the ball and of making yourself available to receive a pass. It is terribly simple. (Fotball er et enkelt spill basert på å gi og motta pasninger, kontrollere ballen og gjøre seg selv tilgjengelig for å motta pasninger. Det er utrolig enkelt.)
• At a football club, there's a holy trinity - the players, the manager and the supporters. Directors don't come into it. They are only there to sign the cheques. (I en fotballklubb er det en hellig treenighet, – spillere, manageren og supporterne. Direktørene regnes ikke, de er der kun for å underskrive regningene.
• Min tanke var å bygge Liverpool til å bli en bastion av uovervinnelighet. Napoleon hadde denne ideen; han ønsket å erobre hele den forbannede verden. Jeg ønsket at Liverpool skulle være uangripelig. Min idé var å bygge Liverpool opp og opp til alle til slutt måtte underkaste seg og gi opp.
• Although I'm a Scot, I'd be proud to be called a Scouser. (Selv om jeg er skotsk, så er jeg stolt over å bli kalt en scouser (fra Liverpool)).
• It was the most difficult thing in the world, when I went to tell the chairman. It was like walking to the electric chair. That's the way it felt. (Om å forlate lfc: Det var den verste beslutning i verden, da jeg gikk til styreformannen. Det var som å skulle gå til den elektriske stol. Slik følte jeg det.)

• Andre divisjon: 1933/1934.
• FA-cupen: 1937/1938.
  • Tapende finalist: 1936/37.
• Uoffisiell turnering under krigen: 1941.

• Ligamesterskap: 1963/64, 1965/66, 1972/73.
  • Andreplass: 1968/69, 1973/74.
• FA-cupen: 1964/65, 1973/74.
  • Tapende finalist: 1970/71.
• UEFA-cupen: 1972/73.
• Cupvinnercupen: Tapende finalist i 1965/66.
• Vinner av 2. divisjon: 1961/62.
• Charity Shield: 1964 (delt), 1965 (delt), 1966.

• (en) Bill Shankly – Scottish Sports Hall of Fame
• (en) Bill Shankly – Transfermarkt
• (en) Bill Shankly – Transfermarkt (manager)
• (en) Bill Shankly – national-football-teams.com
• (en) Bill Shankly – WorldFootball.net
• (en) Bill Shankly – FootballDatabase.eu
• (en) Bill Shankly – EU-Football.info
• (en) Bill Shankly – PlaymakerStats.com
• (en) Bill Shankly – PlaymakerStats.com (manager)
• (en) Bill Shankly på Internet Movie Database
• Liverpools nettside om Shankly
• Nettsted dedikert til Shankly Arkivert 22. mars 2010 hos Wayback Machine.
• Artikkel i The Kopite nr. 4/1999-2000 om Shankly