I dag er Ad hominem-argument et ofte diskutert og analysert tema på ulike områder. Dens relevans er udiskutabel, siden den påvirker ikke bare folks daglige liv, men også politiske, økonomiske og sosiale aspekter på globalt nivå. Det er mange meninger og standpunkter som har blitt generert rundt Ad hominem-argument, noe som demonstrerer kompleksiteten og viktigheten av denne problemstillingen i dagens samfunn. I denne artikkelen vil vi utforske Ad hominem-argument og dens implikasjoner grundig, med sikte på å gi en fullstendig og berikende oversikt over dette relevante problemet.
Ad hominem-argument[1] (latin argumentum ad hominem, «argument mot mennesket»), eller personangrep, er en hersketeknikk der man søker å tilbakevise et argument ved å gå til angrep på den personen eller organisasjonen som fremsetter argumentet i stedet for å tilbakevise selve argumentet. På folkemunne kalles det å «ta mannen i stedet for ballen» eller «angripe person i stedet for sak». Ad hominem-argumenter kan også betraktes som et spesialtilfelle av den genetiske feilslutning.
Det er gjort flere psykologiske forsøk som har vist at et ad hominem-argument kan være vel så effektive som faglig holdbar kritikk av innhold,[2] selv om ad hominem-argumentet ikke i seg selv er faglig holdbart.
Merk at dette er en tankefeil bare forsåvidt som Per (eller andre) tror at innvendingen om at far ikke lærer som han lever, er en relevant innvending mot det standpunkt eller det argument som far her argumenterer for.
Om et argument støtter et standpunkt eller ikke, er uavhengig av om en person er kristenfundamentalist eller ikke. Men dette eksemplet illustrerer at selv om en stakkar ikke er kar om å tilbakevise et argument, men føler seg tvunget til å gripe til en tankefeil og dermed ikke lykkes i å tilbakevise det argumentet han satte ut for å tilbakevise, så er det ikke dermed sagt at det ikke tilbakeviste argumentet dermed er holdbart, for Per begår nemlig her selv en tankefeil (sirkelargument). Men merk igjen: Om man har innsett at et argument er en tankefeil, og at premissene ikke støtter en konklusjon, er det ikke dermed noen grunn til å tro at konklusjonen er usann. Det var bare tankefeilen som mislyktes i å fremføre noen grunn til å tro på den. Trekker man den slutningen, begår man det som kalles tankefeil-tankefeilen (engelsk «fallacy fallacy»).
Uttrykket «brønnpissing» ble brukt av Torborg Nedreaas i romanen Av måneskinn gror det ingenting fra 1947.[trenger referanse] Det ble senere brukt av forfatteren Sigbjørn Hølmebakk i en kronikk i Dagbladet 5. januar 1961. Der beskrev han en brønnpisser som en som forgifter den politiske debatten ved å stemple fredsaktivister og NATO-motstandere som samfunnsfiender og skjulte kommunister.[trenger referanse]
Feilen består her i å fremføre irrelevante innvendinger, og ignorere det at det ikke er motstanderes karakter, interesser, motiver og hensikter, eller viljestyrke som avgjør om det argument vedkommende fremfører er holdbart eller ikke, eller støtter opp om det standpunkt som vedkommende forsvarer.