Vestbredden

I dag er Vestbredden et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Med fremskritt av teknologi og globalisering har Vestbredden blitt et sentralt diskusjonspunkt på ulike områder, fra politikk til populærkultur. Betydningen av Vestbredden har overskredet barrierer og har blitt et samtaleemne rundt om i verden. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Vestbredden, fra dens historie til dens innvirkning på dagens samfunn. Uten tvil er Vestbredden et tema som ikke etterlater noen likegyldige, og dets relevans vil fortsette å øke i årene som kommer.

Kart over Vestbredden

Vestbredden (Cisjordan) er et landområde i Palestina, vest for elven Jordan. Området avgrenses av Israel i nord, vest og sør, og av Jordan i øst. Vestbredden er på 5844 km2.

Befolkningen består av 2,5 millioner palestinere, i tillegg til over en halv million israelere som er bosatt i godt over hundre israelske bosetninger som alle anses å være i strid med folkeretten, fordi de er opprettet på okkupert territorium.[1]

Området var før 1920 en del av Det osmanske rike og fra 1920 til 1948 en del av det britiske mandatområdet Palestina. Denne delen av Palestina skulle i henhold til FNs delingsplan for Palestina være del av en palestinsk stat. Under den arabisk-israelske krig i 1948 ble området okkupert av kongeriket Jordan (daværende Transjordan) og deretter annektert av jordanerne i 1950. Denne anneksjonen ble, med unntak av Storbritannia, Irak og Pakistan, ikke internasjonalt anerkjent.[2] Navnet «Vestbredden» stammer fra denne tiden under jordansk styre.

Etter seksdagerskrigen i 1967 har Vestbredden vært okkupert av Israel. Med resolusjon 242 av november 1967 krevde FNs sikkerhetsråd at Israel fjernet sine militære styrker fra områder de hadde okkupert. Resolusjonen nevnte ikke spesielt Vestbredden, men brukte med hensikt flertallsbetegnelsen områder. Det ble også krevd at det ble avtalt sikre grenser som alle parter kunne være i trygghet innenfor.[3] Israels okkupasjon av Vestbredden anses som illegal av verdenssamfunnet.[4][5] Israelske myndigheter har imidlertid avvist disse påstandene og ofte omtalt dem som «omstridte områder».[6]

Oslo-avtalen fra 1993 førte til at Vestbredden ble inndelt i enkelte områder med begrenset palestinsk selvstyre, områder med delt kontroll og områder under fortsatt israelsk kontroll.

Vannressurser

I de palestinske områdene er grunnvann den primære vannkilden. Vestbredden ligger over tre hovedbasseng: Vestre, østre og nordøstre grunnvannsmagasin. De palestinske territoriene er antatt å ha den høyeste forekomsten av grunnvannsreserver i hele regionen. Den største kilden er vestre grunnvannsmagasin, men østre magasin er også et viktig område for grunnvannsutnyttelse. Hele det østre delmagasinet drenerer østover og sørøstover mot Jordandalen og Dødehavet. Gjenfylling av vann til magasinene skjer primært gjennom nedbør i vintermånedene.[7]

Etter seksdagerskrigen i 1967 erklærte Israel vannressursene i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza for statseiendom og overførte kontrollen til områdets militære kommando. All boring og bygging av ny infrastruktur for vannforsyning uten spesialtillatelse ble forbudt. Fram til i dag er ytterst få slike tillatelser blitt gitt, både til jordbruksformål og privathushold. I 1982 ble ansvaret overført til de israelske vannmyndighetene, Israeli Water Authority Mekorot. Under fredsforhandlingene på begynnelsen av 90-tallet, som munnet ut i Oslo-avtalen, fikk de palestinske vannmyndighetene, Palestinian Water Authority, det formelle ansvaret, men Israel har opprettholdt kontrollen over palestinsk uttak av vann på Vestbredden. Palestinere på Vestbredden har heller ikke tilgang til vannet i Jordanelva, som i dag deles mellom Israel: 65 %, Jordan: 23,4 %, Syria: 11 % og Libanon: 0,3 % av årlig vannføring. Tross befolkningsvekst har derfor palestinerne måttet holde seg til det samme vannforbruket som på midten av 1960-tallet.[7]

Internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte territoriet, men likevel ble i 2004 en tredjedel av vannet som går til Israel og israelske bosettinger hentet fra kilder på Vestbredden og i Gaza, og en tredjedel fra Jordanelva. Rundt 80 prosent av vannressursene på Vestbredden er i dag (2004) under israelsk kontroll og går til Israel og israelske bosettinger i de okkuperte områdene.[7]

Hver israelsk bosetter forbrukte gjennomsnittlig seks ganger mer vann enn en palestiner i 2004. Hovedårsaken til det lave palestinske forbruket er at vannressursene er gjort utilgjengelige, og forbruket reflekterer ikke det faktiske behovet. En annen forklarende faktor for det høye forbruket i Israel er en generelt høyere levestandard. Israel har dessuten et jordbruk som bruker mye vann, blant annet dyrking av sitrusfrukter.[7]

Få kloakkrensesystemer er utviklet og behovet for utbedring av sanitære forhold er stort. De vannkildene som ble boret før 1967 er fremdeles i bruk (2004), og mangel på vedlikehold og rehabilitering har ført til lekkasje, rust og skader på vannrør, pumper og beholdere. Beregnet gjennomsnittlig vanntap på grunn av lekkasje fra vannrør er 30 prosent (2004). I Nablus ble det eksisterende ledningsnettet konstruert i 1930-årene, og det har per 2004 ikke blitt rehabilitert eller byttet. Her er lekkasjen fra vannrørene enkelte steder opp i hele 70-80 prosent (2004).[7]

Se også

Referanser

  1. ^ Aftenposten fakta. 16. september 2008. Vestbredden
  2. ^ Benveniśtî, Eyāl (2004). The International Law of Occupation. Princeton University Press. s. 108. ISBN 0-691-12130-3. 
  3. ^ «Resolution 242 (1967) of 22 November 1967». United Nations Security Council. Arkivert fra originalen 18. oktober 2015. «(i) Withdrawal of Israel armed forces from territories occupied in the recent conflict;
    (ii) Termination of all claims or states of belligerency and respect for and acknowledgment of the sovereignty, territorial integrity and political independence of every State in the area and their right to live in peace within secure and recognized boundaries free from threats or acts of force;»     
  4. ^ Quigley, The Case for Palestine, 2005, s. 172
  5. ^ «UN tells Israel to end its ‘illegal occupation’ of Palestinian land». The Scotsman. 13. mars 2002. Besøkt 23. januar 2007.  Kofi Annan, the UN secretary general, harshly criticised Israel yesterday, calling on it to rein in its attacks on Palestinian civilians and end its "illegal occupation" of Palestinian lands
  6. ^ «Disputed Territories: Forgotten Facts About the West Bank and Gaza Strip». Det israelske utenriksdepartementet. februar 2003. Besøkt 10. september 2007.  Claims of illegality are politically motivated as neither international law nor the agreements between Israel and the Palestinian Authority support this baseless allegation
  7. ^ a b c d e FIVAS – Foreningen for internasjonale vannstudier - Midtøsten, fra s.6[død lenke]