Denne artikkelen vil ta for seg temaet Veldig høy frekvens, som har fått stor aktualitet de siste årene. Opp gjennom historien har Veldig høy frekvens vært gjenstand for studier og interesse av eksperter innen ulike disipliner, og vært en kilde til debatt og refleksjon for samfunnet generelt. For ytterligere å forstå betydningen av Veldig høy frekvens i den nåværende konteksten, vil ulike perspektiver og tilnærminger bli analysert som vil tillate oss å få en helhetlig visjon om dette temaet. På samme måte vil implikasjonene som studiet av Veldig høy frekvens har på ulike områder, som kultur, politikk, vitenskap, blant andre, bli utforsket. Gjennom en uttømmende analyse er målet å gi leseren et bredt og oppdatert syn på Veldig høy frekvens, gi nye refleksjoner og kunnskap som bidrar til å berike forståelsen av dette fenomenet.
Veldig høy frekvens (VHF) er elektromagnetisk stråling i området 30 til 300 MHz.[1]
VHF-området brukes mye til kringkasting og telefoni. Radiosignalene har normalt en rekkevidde like langt som øyet kan se, og frekvensområdet er særlig godt egnet i Norge siden radiosignalene blir reflektert av fjell som lys av et speil. Radiobølgene kan også "krumme seg rundt" en skarp fjellkam. En radiosender på en fjelltopp kan derfor ha dekning ned i en dal, selv om det ikke er innenfor synsvidde.
I VHF-området ligger FM-båndet mellom 87,5 og 108 MHz. DAB-radio bruker frekvenser fra 174 til 230 MHz. Andre brukere er flynavigasjon 108-118 MHz, flytelefoni, 118-136 MHz, amatørradiobånd, såkalt "lukkede nett" (Politi, brannvesen, Røde kors, etc), jaktradio og maritim VHF (mellom skip). Tidligere brukte Offentlig Landmobil Telefoni (OLT) frekvensområdet rundt 160 MHz. Øvre del av VHF-båndet (200-300MHz) har vært benyttet til TV-sendinger, trådløse mikrofoner og medisinsk overvåkning.
Bølgelengde: 1–10 meter.[1]