I dagens verden har Urban VII blitt et tema med stor relevans og interesse for et stort antall mennesker. Siden opprinnelsen har Urban VII skapt debatt, analyse og refleksjon på ulike områder, både på personlig og faglig nivå. Dens innvirkning på det moderne samfunnet er ubestridelig, og dens innflytelse strekker seg til forskjellige områder, fra kultur og politikk til teknologi og økonomi. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj de ulike fasettene og perspektivene til Urban VII, med sikte på å bedre forstå dens betydning og betydning i dagens verden.
Urban VII | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Giovanni Battista Castagna 4. aug. 1521[1] ![]() Roma[1] | ||
Død | 27. sep. 1590[2][3][4][5]![]() Roma[6] | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1553–), transitional deacon (1553–), katolsk biskop (1553–) ![]() | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Università degli Studi di Perugia Universitetet i Bologna Universitetet i Padova | ||
Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
Gravlagt | Santa Maria sopra Minerva | ||
Våpenskjold | |||
![]() | |||
Urban VII, født Giovanni Battista Castagna (1521–1590), var pave fra den 15. til den 27. september 1590, og dermed den pave som har sittet i kortest tid, skjønt en annen kandidat til dette er pave Stefan (23.–26. mars 752), men døde av hjerneslag tre dager etter at han ble valg, og før han ble innviet og er således ikke anerkjent som en gyldig pave.
Giovanni Battista Castagna var sonn av Cosimo, en adelsman fra Genova, og Costanza Ricci, som var søster til kardinal Jacovazzi og var romerinne. Han studerte sivil- og kanonisk rett ved forskjellige universiteter i Italia, og tok doktorgrad i de begge emner ved universitetet i Bologna.
Straks deretter ble han revisor hos sin onkel (farbror) kardinal Girolamo Verallo, var med på dennes apostoliske sendeferder til Frankrike.
Pave Julius III plasserte Castagna ved Segnatura di Giustizia, og utså ham til erkebiskop av Rossano i 1553. Han ble derfor raskt preste- og bispeviet av kardinal Verallo. Deretter var Castagna guvernør, først av Fano og senere av Perugia og Umbria. Han løste en grensetvist mellom Terni og Spoleto til begges tilfredsstillelse.
Fra 1562 til 1563 deltok han på Tridentinerkonsilet, og så i syv år apostolisk nuntius i Spania. Da Castagna kom tilbake til Italia frasa han seg sin bispestol, og ble så sendt som legat til Venezia, ble guvernør av Bologna, og sendt på visse diplomatiske oppdrag, som til Köln.
Etter tilbakekomsten fra Köln gjorde paven ham til konsultor for Det hellige officium.
Den 12. desember 1583 utnevnte til slutt pave Gregor XIII ham til kardinal, med San Marcello al Corso som tittelkirke.
Under pave Sixtus Vs pontifikat fikk han meget stor innflytelse; den 19. november 1586 ble han storinkvisitor for Det hellige officium.
Spania var den nasjon som var hans viktigste støtte i kandidaturet som pave. Giovanni Battista var klar over faren for malaria, og ønsket selv å flytte fra Vatikanet til det høyereliggende Quirinalpalasset, som ble brukt som sommerbolig av pavene. Han måtte imidlertid krones til pave før han kunne flytte, og innen man kom så langt, hadde døden innhentet ham – i form av malaria.[7]
I sin korte tid som pave rakk Urban VII å true folk med ekskommunikasjon om de tok med tobakk inn i våpenhuset eller kirken, enten det var for å tygge det, snuse det eller røyke det i en pipe.[8]
Urban VII var kjent for sin omsorg for de fattige. Han subsidierte romerske bakere slik at de kunne selge brød under kostpris, og innskrenket pengebruken på luksusgjenstander for medlemmer av sitt hoff. Han subsidierte også offentlige arbeider rundt om i Pavestaten. Urban VII var sterkt imot nepotisme og forbød dette innen den romerske kurie.[9]
Hans episkopalgenealogi er: