I dagens verden er Tanákh et tema som har fått enestående relevans. Enten det er på den vitenskapelige, sosiale, politiske eller kulturelle sfæren, har Tanákh blitt et interessepunkt og konstant debatt. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Tanákh fått nye dimensjoner og utfordringer, og påvirket livene til millioner av mennesker rundt om i verden. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Tanákh, fra dens opprinnelse til dens innflytelse på dagens samfunn. Vi vil analysere betydningen i den nåværende konteksten og reflektere over fremtiden.
Tanákh (hebraisk: תנך) er det mest brukte jødiske navnet for Den hebraiske Bibelen.[1] Tanákh svarer i hovedtrekk til det kristne Det gamle testamente, men med ulik rekkefølge av bøkene, noe ulik versnummerering (særlig i Salmenes bok) og en tildels vesentlig ulik fortolkningshistorie. Tanákh er i seg selv et akronym for de tre hoveddelene av den jødiske Bibelen: Torá (Loven, Mosebøkene) - Nebiím (Profetene) - Ketubím (Skriftene). Formen for framstillingen som er autoritativ for rabbanittisk jødedom er kjent som den masoretiske bibelteksten (MT, ; fra hebraisk masora, «tradisjon»), og er inndelt i 24 bøker mens de protestantiske bibeloversettelsene deler inn det samme materialet i 39 bøker.
Moderne forskere som søker å forstå historien til Den hebraiske Bibelen benytter en rekke av kilder, i tillegg til den masoretiske teksten.[2] Blant disse kildene er tidlige oversettelser, som den greske Septuaginta og den gammelsyriske Peshitta, foruten den samaritanske Pentateuch, dødehavsrullene og sitater fra rabbanittiske manuskripter. Mange av disse kildene kan være eldre enn den masoretiske teksten og skiller seg fra den.[3] Disse forskjellene har gitt vekst til teorien om at enda en annen tekst, en Urtekst av Den hebraiske Bibelen, en tekst som en gang eksisterte og som er kilden til de versjoner som eksisterer i dag.[4] Direkte påvisning av en slik tekst har aldri blitt funnet, og av de tre kjente versjonene (den gresk Septuaginta, den masoretiske teksten, samaritanske Pentateuch) er det nærmeste til Urteksten er ennå ikke fullt avklart.[5]
Synonym: Miqrá (hebraisk מקרא)
I jødedommen kalles Den hebraiske bibelen for Tanakh (תנ"ך), en sammensetning av navnene for de tre delene:
Både inndelingen og rekkefølgen er annerledes enn i den kristne versjonen, men innholdet er i all hovedsak det samme som i den versjonen som brukes av protestantiske kirker.
Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske bibelen.
På 200-tallet f.Kr. gjorde jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å omfatte de øvrige deler av den hebraiske bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen.
(Rekkefølge etter jødisk tradisjon) For å se rekkefølge etter kristen tradisjon se artikkelen: Det gamle testamente