Tøymunnbind

Tøymunnbind eller stoffmunnbind er betegnelser på et stykke stoff beregnet til å dekke til munn og nese for å skjerme omgivelsene mot bærerens eventuelle smitte ved utåndet dråpe- og mikrodråpesmitte, og i noen grad bæreren selv mot dråpesmitte. Tøymunnbindet er laget for å brukes flere ganger, vel å merke med vask på høy temperatur mellom hver bruk.^[2]

Som følge av påvirkning fra engelsk «face mask» har ordet «ansiktsmaske» blitt anvendt på norsk. I forbindelse med koronaviruspandemien i 2020 har terminologien endret seg i Norge: Førende har Folkehelseinstituttet vært - frem til tidlig august 2020 har man på deres hjemmesider funnet ordet ansiktsmaske om det som ca 7. august ble byttet ut med tøymunnbind. Språkrådet fraråder å bruke begrepet «ansiktsmaske» i betydningen munnbind.^[3]

Da koronaviruspandemien inntraff var «ansiktsmaske» allerede er et innarbeidet begrep på norsk. Begrepet dekker temmelig forskjellige masker:

• masker for å vanskeliggjøre gjenkjennelse
• masker som smittevern enten for bærer eller for dem bæreren måtte komme i kontakt med
• masker benyttet av kunstneriske, kulturelle, teatralske eller kultiske årsaker
• masker ment å beskytte mot naturelementene (kulde, støv)
• masker benyttet av røykdykkere
• masker som egentlig er tykke lag av krem eller lignende, brukt kosmetisk som hudpleie eller f.eks. for fjerning av hudormer.

Tøymunnbind i forbindelse med smittevern, som for eksempel i forbindelse med koronavirus, er et uttrykk som er ment å skjelne fra medisinske masker, ved det at de er hjemmelagde eller fabrikkproduserte masker av tekstiler eller annet materiell. Det er ikke knyttet standarder eller annet lovverk til produksjon av maskene. Filtreringsevnen (beskyttelsesgraden) fremholdes av Folkehelseinstituttet som generelt ukjent^[4], skjønt den er tvert i mot rimelig godt kjent for en rekke enkelte utføringer^[5] - usikkerheten knytter seg dermed mest til hvilken smitte den stilles overfor, og til at det er så mange faktiske og tenkelige måter og materialer å fremstille slike masker på og av.^[5]

Tøymunnbind fremstilt av lett tilgjengelige tekstiler anbefales av et høyt antall helseinstitusjoner i mange land til bruk som «kildekontroll» i epidemiske situasjoner for å beskytte andre mot virusrike minidråper (aerosoler) fra en potensielt smittebærende persons ånde, tale, sang, hosting eller nys. Ettersom de som regel ikke er av samme kvalitet og effektivitet som N95-masker, medisinske munnbind og lignende hva gjelder selve brukerens beskyttelse, er de ikke betraktet som personlig verneutstyr til bruk i helsevesenet, der det ikke bare dreier seg om å skåne andre men i høy grad å beskytte helsepersonalet selv mot fare. Tøymunnbind benyttes i andre sammenhenger, som for eksempel på busser, tog og fly, eller innendørs avhengig av trengsel og lufting. Slike masker benyttes også i miljøer med stor luftforurensning, og ettersom partikler da ikke har utspring fra åndedrett, er tøymunnvind da ment for bærerens beskyttelse.

Tøymunnbind av vanlige tøyer ble hyppig benyttet av helsearbeidere fra sent på 1800-tallet til midten av 1900-tallet. Europeiske kirurger som Paul Berger (fra 1897)^[8] og Jan Mikulicz-Radecki hadde brukt bomullshansker og -masker før århundreskiftet, og slike masker ble alminnelige etter første verdenskrig og spanskesyken i 1918.^[9][10] I de mer utviklede deler av verden ble de faset ut og erstattet av moderne medisinske munnbind, men i mindre utviklede land har overgangen tatt lengre tid. Under koronaviruspandemien i 2020 så man mange steder i helsevesenet seg tjent til å gå tilbake til tøymunnbind/ansiktsmasker ettersom det oppstod mangel, eller måtte rasjoneres på, medisinske munnbind og de enda mer filtrerende masker av typer som N95-masker, FFP-masker og ekvivalente.

Verdens helseorganisasjon anbefaler (tidlig juni 2020) at ansiktsmasker av tøy (cloth face masks) benyttes i det offentlige rom for å medvirke til å stanse spredning av koronaviruset der sosial distansering ikke er mulig. Det sies at bruk av ansiktsmasker er ett av flere tiltak som kan nyttes for å redusere amitteoverførsel av covid-19.^[11] USAs Centers for Disease Control and Prevention, sammen med Johns Hopkins University School of Medicine, Mayo Clinic og Cleveland Clinic sluttet seg til anbefalingen; fra disse hold var man gått ut med det samme allerede siden begynnelsen av april.^{[12][13][14][15]} Verdens helseorganisasjon anbefalte videre et de som var fylt seksti år eller som hadde underliggende helseproblemer som innebar risiko trengte ekstra beskyttelse og burde benytte medisinske munnbind i områder med pågående smittespredning.^[11]

Verdens helseorganisasjon anbefaler masker med i det minste tre lag av forskjellige materialer. To spunbond polypropylenlag antas også å gi en adekvat filtrering og lar seg rimelig godt puste gjennom.^[5] Ved produksjonen av tøymunnbind bør man ta hensyn til begge parametrene - filtrering, pusteletthet.

Filterkvalitetsfaktoren kalt «Q» er alment benyttet som indikator for integrert filterkvalitet. Den er en funksjon av effekt og pustbarhet; jo høyere verdi, desto bedre. Fagfolk anbefaler en Q-faktor på tre eller høyere.^[5]

Tøymunnbind/ansiktsmasker kan benyttes «kildekontrollerende» for reduksjon av brukerens eventuelt smittebærende utåndede minidråper og aerosoler, men betraktes ikke som verneutstyr for brukeren personlig^{[16][17][18][19]}. Det er ingen almengyldig standard eller regulering av selvlagede tøymunnbind.^[19]

Pr. 2015 var det ikke blitt uført noen randomiserte kliniske undersøkelser eller utarbeidet bruksråd for gjenbrukbare tøymunnbind.^[20][21] Det som var av forskning var fra tidlig 1900-tall, innen engangs medisinske munnbind ble de dominerende. En studie fra 2010 viste at 40–90% av partikler i spennvidden 20–1000 nm kunne penetrere en tøymaske eller lignende.^[18] Mange variabler påvirker: Utforming, tilpassing til ansiktet, materialtype,^[22] materialets finhetsgrad og lag.^[21] Per 2006 hadde den amerikanske Food and Drug Administration ikke klarert noen slike for bruk ved kirurgi.^[23] En vietnamesisk studie av helsearbeidere sammenlignet influensalignende sykdom blant dem som hadde benyttet tøymunnbind (cloth masks) og dem som hadde benyttet medisinske munnbind.^[24] Den konkluderte at tøymunnbind var utilstrekkelige som smittebarrierer i høyrisikos kliniske sammenhenger. Men selv om de frarådes i slike kliniske situasjoner kan de ikke desto spille en vital rolle ved å redusere sykdomsspredning i almene omgivelser i henhold til en systematisk studie.^[25]

Maskens primære rolle i det offentlige rom er «å stanse dem som allerede er smittet til å spre viruset i luften rundt dem».^[26] Det er av særdeles betydning ved COVID-19-pandemien, ettersom «stille spredning» synes å være den dominerende årsak til dens raske spredning. Et eksempel er fra cruiseskipet «Diamond Princess»: Av de 634 passasjerer og mannskap som ble funnet å ha blitt smittet, var det 52% som ikke hadde utviklet noen symptomer da de ble testet - medregnet 18% som heller ikke etterpå utviklet symptomer.^[27] Det er også viktig å merke seg at folk som benytter ansiktsmasker gjerne har mer - ikke mindre - sannsynlighet for å være påpasselige med andre hygieneforholdsregler som håndvask og sosial distansering. Dermed kan en slik maskebruk betraktes som en av flere lags risikoprevensjonsteknikker, etter «sveitserostmodellen» (skiver skåret fra forskjellige lag av osten vil alle ha hull, men færre eller ingen gjennomgående hull).

Et eksperiment utført i 2013 av Public Health England fant at et kommersielt produsert medisinsk munnbind filtrerte bort 90% av viruspartikler som var hostet ut i luften av deltakerne, en støvsugerpose filtrerte ut 86%, en teserviett (tea towel) blokkerte 72% og en T-skjorte av bomull 51%. For «gjør-det-selv»-masker spiller påsetting og tetthet rundt munn- og neseparti en vesentlig rolle for graden av utfiltrering.^[28][26]

Bruken av forskjellige materialer ved produksjonen av masker er blitt testet.^{[29][30][31][32]} Filtereffektivitet kan økes med flere lag, høy vevtetthet og ved at lagene er av forskjellige materialer. Bomull er det hyppigst benyttede materialet, med filtereffekt på inntil >80% for partikler <300 nm med stoffkombinasjoner som bomull - silke, bomull - sjiffong, eller bomull - flanell.^[32] De bestskyttende masker trenger i det minste tre lag med et hydrofilt indre lag (det vil si som bomull) for absorbsjon av bærerens utånding, og hydrofobe ytre lag (som polyester).^[5] Masker bør være vaskbare.

Det har ikke vært noe spesifikke krav til tøymunnbind før COVID19-utbruddet. I lys av koronautbruddet utabeidet Europakommisjonen et felles europeisk krav til tøymunnbind, kalt CWA17553^[33]. Det viktigste kravet i den nye standarden er partikkelfiltrering og pustemotstand for munnbind^[34].

I romertiden ble dyreblærer benyttet for å verne mot inhalering av blyoksider. På 1500-tallet tilrådet Leonardo da Vinci bruken at et våte vevde tøyer for å beskytte mot giftige stoffer fra kjemisk krigføring.^[35] I tidligmoderne tid inngikk det ofte i pestlegenes utrustning en nebblignende maske som ble båret foran ansiktet og fylt med glødende materiale eller krydderurter, som fungerte som et filter, mot smittsom miasma. I 1890 benyttet William Stewart Halsted hansker og ansiktsmasker av gummi. Malayakineseren doktor Lien-teh Wu^[36] som arbeidet på oppdrag av det kinesiske keiserhoff høsten 1910, var den første utviklet en maske som ble empirisk testet og funnet beskyttende.

• 
  Informasjon om bruk av ansiktsmaske av tøy
• 
  Rettledning fra USAs Centers for Disease Control and Prevention til almennheten om egenproduksjon og bruk av tøymasker under COVID-19-pandemien, av 4. april 2020^[37]
• 
  Munnbind i bruk i Hongkong under koronaviruspandemien i 2020.
• Shadowgraph-videoer som viser ytre luftstrømmer ved kraftig nysing, som sammenligner et åpent og ubeskyttet nys med forskjellige former for tildekking av nysendes munn og nese^[20]

• CDC Mask Guidance - Help Slow the Spread
• NPR: 3 Tips for Safer Face Masks
• Mayo Clinic expert on nonmedical mask use to prevent public transmission