I dagens artikkel skal vi diskutere om Sture Janson, et tema som har fanget oppmerksomheten til mange i nyere tid. Sture Janson har vært gjenstand for debatt, analyse og refleksjon på ulike områder, fra politikk til populærkultur. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene ved Sture Janson, undersøke dens innvirkning på dagens samfunn og gi et kritisk syn på dens relevans i den moderne verden. Sture Janson er et tema som ikke etterlater noen likegyldige, og dets innflytelse merkes i flere aspekter av hverdagen vår. Så uten videre, la oss fordype oss i den fascinerende verdenen til Sture Janson og sammen oppdage dens betydning i den nåværende konteksten.
Sture Janson | |||
---|---|---|---|
Født | 25. juni 1943![]() | ||
Beskjeftigelse | Jazzmusiker ![]() | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Jazz, klassisk musikk |
Sture Janson (født 25. juni 1943 i Bodø) er en norsk bassgitarist. Han er aktiv innen både jazz og klassisk musikk.[1]
Janson medvirket i en rekke band ledet av Knut Kristiansen, Øystein Sunde, Ivar Antonsen trio, Jan Garbarek, Terje Bjørklund, Espen Rud, Fred Nøddelund, Roy Hellvin, Paul Weeden, Rowland Greenberg (How about you? 1988), Per Borthen, Eivin Sannes (Sandu 1991, Jubilee 1997), Halvard Kausland, Harald Gundhus, Einar Iversen (Who can I turn to, 1991), Thorgeir Stubø, Ditlef Eckhoff og nå senest, i Ola Calmeyer's kvartett, Laila Dalseth/Totti Bergh kvintett og Knut Mikalsen's trio (med Håvard Graff).
Fra 1972 til 1976 spilte han også i Oslo-Filharmonien, Den Norske Operaens orkester og Per Nyhaugs studioband. Fra 1972 til 1980 spilte han dessuten med Radiostorbandet. Videre har han spilt inn plater med Oriental Sunshine (Dedicated to the bird we love, 1969), Lars Klevstrand (Frie hender, 1981), den irske jazzgitaristen Louis Stewart (Good news, 1986) og Turid Elisabeth Nygård (Jula er for alle).