I dag går vi inn i den fascinerende verdenen til Skihopping i Italia, et emne som har fanget oppmerksomheten og interessen til mennesker over hele verden. Skihopping i Italia er et aktuelt tema i dagens samfunn og har generert en rekke diskusjoner og debatter på ulike områder. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene og perspektivene til Skihopping i Italia, fra dens opprinnelse til dens virkning i dag. Vi vil fordype oss i dens relevans i populærkulturen, dens innflytelse på politikk og dens implikasjon i folks daglige liv. Bli med oss på denne oppdagelses- og refleksjonsreisen om Skihopping i Italia.
Italia har en viss tradisjon for skihopping og har arrangert mange vinteridrettsmesterskap, men har hatt få skihoppere i verdenstoppen. Etter 2005 har imidlertid flere italienere tatt medaljer i junior-VM. Landets mest kjente og over tid beste skihopper er Roberto Cecon, som blant annet tok bronsemedalje i VM i skiflyging i 1992 og 1994. Elena Runggaldier tok sølvmedalje i VM i 2011.
Ifølge skihistoriker Jakob Vaage var det sannsynligvis sveitsere og østerrikere som først brukte ski i Italia. Men også nordmenn var tidlig ute med å gå på ski i de italienske delene av Alpene, blant annet i 1899 og 1901.[1] Det italienske skiforbundet ble stiftet i 1908, og nasjonale mesterskap i langrenn og hopp tok til året etter.[2] I 1909 satte norske Harald Smith verdensrekord i hopp med 43 meter i Bardonecchia.[3]
Helt til begynnelsen av 1990-tallet hendte det bare sjelden at italienske skihoppere oppnådde gode plasseringer i internasjonale mesterskap. Et tidlig unntak var under VM hjemme i Cortina d'Ampezzo i 1927, da Vitale Venzi ble nummer 6 og Luciano Zampatti nummer 10 i spesielt hopp. De tidlige verdensmesterskapene på ski hadde imidlertid ujevn deltakelse fra land utenom vertsnasjonen, og verken Norge eller Finland deltok i 1927.[4]
17. mars 1935 satte sveitsiske Fritz Kainersdorfer verdensrekord med 99,5 meter i Ponte di Legno.[3] Samme dag ble Olav Ulland (Norge) den første til å hoppe over 100 meter da han landet på 103,5 meter, men han falt, og hoppet ble ikke godkjent som verdensrekord. Italienske Bruno Da Col nådde 100 meter i Ponte di Legno året etter, kort tid etter at Sepp Bradl (Østerrike) hadde brutt 100-metersgrensa med 101 meter i Planica i Jugoslavia.[5]
Nilo Zandanel ble nummer 7 sammenlagt i den tysk-østerrikske hoppuka 1960/61, med blant annet tredjeplass i Garmisch-Partenkirchen 1. januar 1961.[6] Han ble den første og så langt (pr. 2015) eneste italiener til å sette verdensrekord da han hoppet 144 meter i Oberstdorf 16. februar 1964.[3]
Italias beste skihopper i siste halvdel av 1970-tallet og første halvdel av 80-tallet var Lido Tomasi, som ble italiensk mester 8 ganger mellom 1977 og 1985.[7] Men han nådde aldri opp blant de ti beste i OL, VM eller sammenlagt i verdenscupen.[8] Sesongen 1981/82 ble Massimo Rigoni nummer 7 sammenlagt i verdenscupen. Den sesongen hadde han tre andreplasser og to tredjeplasser i enkeltrenn i verdenscupen.[9] Antonio Lacedelli ble nummer 9 sammenlagt i Hoppuka 1985/86. Samme sesong tok Italia sølv i lagkonkurransen i junior-VM. Sandro Sambugaro ble nummer 9 i normalbakken i VM i Oberstdorf i 1987.
Ivan Lunardi ble juniorverdensmester i 1986. I OL i Albertville i 1992 ble han nummer 7 i stor bakke. Samme år ble han nummer 9 i VM i skiflyging. Han ble nummer 4 i normalbakken og nummer 9 i storbakken i VM i Falun i 1993. Lunardi vant ett verdenscuprenn, i storbakken i Lahtis 7. mars 1993.[10] Hans bror Virginio Lunardi ble nummer 9 i VM i skiflyging 1990 og ble samme sesong nummer 10 sammenlagt i verdenscupen.
Roberto Cecon tok sin første av seks seiere i verdenscuprenn i normalbakken i Predazzo 16. februar 1990,[11] for øvrig i et renn der landsmennene Virginio Lunardi og Ivo Pertile tok tredje- og fjerdeplass. Samme sesong tok Cecon sølvmedalje i junior-VM. Han ble nummer 5 sammenlagt i verdenscupen 1993/94 og nummer 2 i 1994/95. Cecon tok bronsemedalje i VM i skiflyging 1992 og 1994, og ble nummer 10 i 1990 og 6 i 2002. I Hoppuka ble han nummer 6 sammenlagt i 1993/94 og 7 i 1994/95. Han lyktes ikke like godt i ski-VM, men ble nummer 9 i normalbakken i Lahtis i 1989 og nummer 8 i storbakken i Thunder Bay i 1995.
Siden 2005 har Sebastian Colloredo vært Italias beste mannlige skihopper, men han har ikke oppnådd topplasseringer i internasjonale mesterskap eller verdenscup. I 2006 tok Andrea Morassi bronsemedalje i junior-VM. Diego Dellasega greide samme valør i 2010.
Flere italienske kvinner har i serere år oppnådd gode resultater. Lisa Demetz ble juniorverdensmester i 2007. I kontinentalcupen for kvinner (tilsvarende verdenscup), som startet opp i 2004, ble hun nummer 6 sammenlagt i 2005/06, 10 i 2006/07 og 8 i 2007/08. Hun vant et kontinentalcuprenn i Toblach 21. januar 2009.[12] Elena Runggaldier tok sølvmedalje i VM i Oslo i 2011. Hun ble juniorverdensmester i 2010, tok sølv i 2008 og bronse i 2006. Evelyn Insam ble nummer 5 i OL i Sotsji i 2014, den beste plasseringen noen italiensk skihopper har klart i OL. Hun ble nummer 8 i VM i 2011 og fikk samme plassering i VM i Predazzo i 2013. I 2013 tok hun sølvmedalje i junior-VM.
To italienske kombinertløpere har tatt medalje i internasjonale mesterskap. Alessandro Pittin ble juniorverdensmester på normaldistanse og tok bronsemedalje på sprinten i 2008. Året etter ble han juniorverdensmester både på sprint og normaldistanse. Han tok bronsemedalje på normaldistansen i OL i Vancouver (Whistler) i 2010. I ski-VM i Falun i 2015 tok han sølvmedalje på normaldistansen. Han har vunnet tre renn i verdenscupen i kombinert, alle i løpet av ei langhelg i Chaux-Neuve i januar 2012.[13] Mattia Runggaldier ble juniorverdensmester på normaldistanse i 2012. I det mesterskapet tok Italia sølv i lagkonkurransen.
Den italienske tidligere kombinertløperen Paolo Bernardi var hovedtrener for det amerikanske hopplandslaget for kvinner fra 2011 til 2013. Under hans ledelse ble Sarah Hendrickson verdensmester i 2013 og vant verdenscupen 2011/12 sammenlagt.[14]
De aller fleste av hoppbakkene i Italia ligger i Alpene nord i landet. Landets to storbakker med tilhørende normalbakke og småbakker ligger i Predazzo (Val di Fiemme) og Pragelato. De ble bygd til VM i 1991 og OL i 2006. Val di Fiemme hadde VM også i 2003 og 2013, og junior-VM i 2014. Begge anleggene er også blitt brukt i verdenscupen og Sommer Grand Prix.
Italias første (daværende) storbakke i Ponte di Legno fikk en verdensrekord i 1935, men har ikke vært i bruk siden 1966. Normalbakken i Gallio ble bygd til junior-VM i 1987 og hadde også verdenscuprenn året etter og junior-VM igjen i 1996. Tarvisio med sin normalbakke hadde junior-EM i 1972, og et verdenscuprenn i kombinert i 1985. Da junior-VM ble arrangert der i 2007, måtte imidlertid hopprennene flyttes til Planica i Slovenia på grunn av snømangel.
Den i mange år viktigste og mest kjente hoppbakken i Italia er normalbakken i Cortina d'Ampezzo. Stedet hadde VM i 1927, men verdensmesterskapet som ble arrangert der i 1941 ble annullert etter krigen, fordi bare et lite antall land hadde hatt mulighet til å delta. En ny hoppbakke ble bygd til OL i 1956. Den hadde renn i verdenscupen fra 1979 til 1985 (deriblant det aller første verdenscuprennet 27. desember 1979), men har siden ikke vært i bruk.
K67-bakken i Toblach hadde renn i kontinentalcupen for kvinner i årene 2005-2009.