Sjøkrig

Artikkelen inngår i serien om Militærhistorie
Eraer
Prehistorisk Oldtiden Middelalderen Tidlig moderne 1800-tallet 1900-tallet Moderne
Krigføring
Sjøkrig Luftkrig Krigføring i rommet
Maktmidler
Atomkrig Biologisk krigføring Brannkrig Kjemisk krigføring
Operasjonsformer
Manøverkrigføring Utmattelseskrigføring Asymmetrisk krigføring Beleiring Amfibisk krigføring Alpin krigføring SIBO Skyttergravskrig Geriljakrig
Lister
Liste over kriger Liste over slag Liste over beleiringer

Sjøkrig er krigføring i og på sjøer og hav. Menneskeheten har utkjempet slag til sjøs i mer enn 3 000 år.

Begrepet sjøkrig beskriver hovedsakelig direkte kamp mellom fartøyer, men også sjømilitære operasjoner med utnyttelse av fartøyer til å transportere tropper eller forsyninger over vann og etablering av makt med et ordentlig militærapparat på sjøen (sjømakt). Militær kontroll på sjøvegene har en strategisk dimensjon med bakgrunn i ambisjoner om økonomisk makt eller territorial ekspansjon, etter hvert om krigspartenes evne til å føre krig.

Det første prinsippet for et organisert militærapparat med krigsskip i en flåte under en krig er å avverge fiendtlige angrep på egne lands kyststrekninger og forstyrrelse på den pågående kystfarten, det andre er å sikre egen økonomisk virksomhet til sjøs, det tredje er å engasjere og eventuelt nøytralisere den fiendtlige flåten. Ved å ødelegge eller lamslå fiendens militærapparat vil trusselen mot egne kommunikasjoner bli avverget. Flåten som lykkes i å fullføre de tre prinsippene er sagt å ha herredømmet over sjøveiene i farvannet eller havet.

Maritim strategi er fundamentalt forskjellig fra militær strategi på landjorda, til sjøs er det ikke territorielle besittelser med økonomiske ressurser som et militærapparat kan utnytte. Mens en hær kan leve av landet, må det sjøbaserte militærapparatet ha forsyninger med seg på toktene eller samlet på baser med havn og store forrådsbygninger. I ressursforbruk er en flåteorganisasjon med krigsskip, materiell for vedlikehold, kompetent personell og et etterforsyningsapparat nødvendig for å gjøre flåten operativ, tradisjonelt mer kostbart enn de landbaserte hærorganisasjoner.

Eksistensen av en intakt og styrket flåte, fleet in being (engelsk begrep innenfor sjøkrig), har en strategisk betydning i sjøkrigen ved sin tilstedeværelse som kan bestride fiendens kontroll til sjøs. Ettersom et havområde ikke kan okkuperes så har en underlegen flåte muligheten til å hindre en overlegen motpart fra å få kontroll til sjøs, dvs. herredømmet over havområdet, ved å unngå strid på fiendens betingelser. Manøvreringer for å true eller gå til angrep på egne valg tvinger motparten på defensiven, et stort antall skip blir bundet ned som eskortefartøyer eller som flåteavdelinger for å beskytte egne kommunikasjoner og forhindre fiendtlige bevegelser på havområdet.

Sjømilitær taktikk som et kollektivt begrep på forskjellige metoder om å engasjere og beseire et fiendtlig skip eller flåte i et maritimt sammenstøt, er den sjømilitære versjonen av taktikk på landjorda for de militære hærene. De sjømilitære taktikkene har utviklet seg i tidene i sammenheng med utviklingen i den sjømilitære våpenteknologien og skipsteknologien, delt i bestemte historiske perioder.

• Taktikk for de åredrevede krigsskip deriblant galeier. De åredrevede farkostene dominerte krigføringen på sjøene siden forhistoriske tid inn i antikken og middelalderen. Det siste store sjøslaget mellom åredrevede krigsflåter er Slaget ved Lepanto i 1571. Galeier og andre mindre åredrevede fartøyer av nyere dato var benyttet i militære operasjoner inn i 1800-tallet. Den vanligste taktikken var Line abreast, en formasjon der skipene stilte seg side ved side med forstavnene vendt mot den fiendtlige motparten. Ramming som vanligste våpenet i strid ble erstattet med entring i middelalderen og deretter med kanonskyts.
• Taktikk for seilførende krigsskip. Fram til 1500-tallet hadde den vanligste taktikken for seilskip vært i enkelt skip-mot-skip engasjement med støtte fra assisterende skip som manøvrerte ved hjelp av seil. Tettere formasjoner med bedre samorden ble mulig etterhvert som seilskipene fikk ny teknologi i seilføring som gjorde det mulig å samordne flere skip i en gruppe eller i en kjølvannsorden. Etter cirka 1650 var den vanligste taktikken lineær formasjon i hverandres kjølvann for å ha flest mulig artilleriskyts i bredside mot motparten ved engasjementet.
• Taktikk for maskindrevede krigsskip. Utviklingen av dampmaskineri for krigsskip og panserskip sammen med ny våpenteknologi gjorde eldre seilskip bygd av tre utdatert i midten av 1800-tallet. Flere nye taktikker for maskindrevede fartøyer uavhengige av vindretning ble utviklet som å krysse T. Denne taktikken gikk ut på å krysse foran motpartens formasjon så alle langtrekkende skyts på hele flåten ble konsentrert om det første skipet. Miner, torpedoer, undervannsbåter og fly førte med seg en voldsom taktisk utvikling der tiltak ble møtt med mottiltak av motparten i stor hastighet. Anti-ubåtkrigføring ble meget viktig etterhvert som ubåtene ble det viktigste våpenet i den moderne sjøkrigen.
• Moderne sjømilitære taktikk. Sensorteknologien som ble utviklet, endret prinsippene omkring et militært engasjement mellom sjøstyrkene. Nøkkelen er å lokalisere fienden først, og samtidig unngå fiendtlig oppmerksomhet mot egen tilstedeværelse. En flåteavdeling dominerer et havområde der de oppdager, lokaliserer, engasjerer og ødelegger eller nøytraliserer fiendtlige trusler før de blir for farlige. Ubåter og fly dominerer sjøkrigen i den moderne tiden, men de blir dels bekjempet med missiler som er det viktigste våpensystemet på overflatefartøyene. Med det nye våpenet kan en flåtestyrke tilintetgjøre motparten i total overraskelse.

Det første nedtegnede og daterbare sjøslaget fant sted rundt 1210 f.Kr.; Suppiluliumas II, konge av hittittene, nedkjempet en flåte fra Kypros og satte skipene i brann.

I antikkens Hellas brukte man skipene stort sett til transport, men det finnes nedtegnelser om et sjøslag mellom korinterne og kolonien Korfu i 664 f.Kr.

Under perserkrigene ble de første sjøslag i større skala utkjempet.

Nordmennene hadde flere sjøslag. Det mest kjente er kanskje slaget ved Svolder. I middelalderen ble også seilskipene vesentlig utviklet, og sjøslag mellom store flåter skjedde fra tid til annen i Europa. Fra 1500-tallet begynte sjømakt å bli viktig for å forsyne og forsvare de nye koloniene.

På slutten av 1800-tallet kom dampmaskinen og pansrede skip. Det første slaget mellom panserkledde skip var sjøslaget ved Hampton Roads mellom CSS «Virginia» og USS «Monitor» under den amerikanske borgerkrigen i 1862. Disse skipstypene ble videreutviklet til det moderne slagskipet med grove kanoner og tung pansring.

Fra første verdenskrig var ubåter en viktig faktor i sjøkrig. De senket handelsskip, og kunne også etterhvert ta opp kampen mot orlogsfartøyer på overflaten.

Under andre verdenskrig ble artilleriskipene utklasset av hangarskipet. Fram til i våre dager er hangarskip den viktigste store skipstypen.

• Sjøslag
• Amfibisk krigføring
• Sjøforsvaret
• Sjømakt

• Slaget ved Salamis (Perserkrigene)
• Slaget ved Kapp Ecnomus (Første punerkrig)
• Jyllandsslaget (Første verdenskrig)
• Slaget ved Leytebukten (Andre verdenskrig)
• Slaget ved Cartagena (1643)

• Sjømilitære Samfund