Scat-sang

I denne artikkelen vil vi ta opp temaet Scat-sang fra et omfattende og analytisk perspektiv, med sikte på å tilby en fullstendig og detaljert visjon om denne saken. Gjennom teksten vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Scat-sang, fra dens opprinnelse og historie til dens relevans i dag. Likeledes vil vi undersøke ulike meninger og teorier om saken, for å gi leseren et bredt og berikende perspektiv på Scat-sang. I tillegg vil vi presentere konkrete eksempler og casestudier som vil bidra til å illustrere og eksemplifisere virkningen av Scat-sang på ulike områder. Det er ingen tvil om at Scat-sang er et tema med stor interesse og kompleksitet, og derfor er det viktig å ta det opp med den dybden og strengheten det fortjener.

Det er vanlig å hevde at scatting oppstod som en vokaletterlikning etter soloinstrumentalister som Louis Armstrong (1901–1971). Hans eget sanginnslag på innspillingen av Heebie Jeebies fra 1926 regnes som en av de tidligste, betydningsfulle eksemplene på scat.
Den amerikanske jazzsangeren Ella Fitzgerald (1917–1996) regnes som en av de mest betydelige scatsangerne i jazzmusikken. Foto fra 1940

Scat-sang, også kalt scat og scatting, er en type sang uten ord, men med tullestavelser som skal etterlikne instumentlyder i jazzimprovisasjon. Sangformen ble utbredt gjennom Louis Armstrongs grammofonplater sist på 1920-tallet, men ble særlig populært i bebopen på 1930- og 40-tallet. Den har siden blitt benyttet i flere av stilartene innen jazzmusikken.

Det norske begrepet scat (uttales skætt) er lånt direkte fra det amerikanske scat eller scat singing. Scat kan være dannet som en lydlek med ordet cat («katt») der en har satt en vislende s-lyd foran.

Bakgrunn

Den tidlige jazzmusikken, som hadde utgangspunkt i afroamerikanske musikktradisjoner, hadde i stor grad en instrumental vinkling, også de gangene en vokalist våget seg utpå. For å få fram musikkens aksenter, var sangerne nødt til å herme etter instrumentlydene og å ta i bruk ord som for eksempel be-bop-a-rea-bebbelibop-a. Her oppstod antakelig begrepet bebop, som opprinnelig var et skjellsord, brukt av konservative kritikere og tilhørere som ikke forstod seg på den nye musikken.

Den nye scatsangen på 1930-tallet krevde nye kompliserte vendinger i tonespråket, derfor falt de fleste sangere fort av. Sangeren Ella Fitzgerald var en av de få som virkelig hadde sangteknikk og evne til å oppfatte hva jazzmusikerne, for eksempel saksofonisten Charlie Parker (1920–1955), drev på med.

Berømte scatsangere

Den amerikanske sangeren Scatman John introduserte scatstilen i popmusikken gjennom flere platesukssesser på 1990-tallet. En annen moderne artist som har brukt scat-teknikken utenfor jazzmusikken, er amerikaneren Jonathan Davis (1971–) i metal-bandet Korn.

I Norge har blant andre artisten Per Asplin og komikerne Leif Juster og Harald Heide-Steen jr. lekt med scat-sang. Jazz- og underholdningstrioen Swe-Danes og andre vokalbaserte jazzensembler har også lekt med liknende varianter av ordløs, lydhermende rytmesang. I Sverige fikk jazzmusikeren og komponisten Gunnar Nilson i 1952 tilnavnet «Siljabloo» på grunn av sitt flittige bruk av scat-sang mens han var medlem av Carl-Henrik Norins orkester.

Lydeksempel

Utdrag fra That Haunting Melody
Al Jolson med That Haunting Melody fra 1911, et av de tidligste lydopptakene med scatsang.
Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.