Denne artikkelen vil ta for seg temaet Santali, som for tiden har skapt stor interesse og debatt. Santali er et relevant tema i dagens samfunn, siden det påvirker ulike områder av dagliglivet. Opp gjennom historien har Santali vært gjenstand for analyse og refleksjon, skapt motstridende meninger og fremkalt en lang rekke reaksjoner. I denne forstand er det avgjørende å analysere Santali grundig for å forstå dens innvirkning på samfunnet og utforske mulige løsninger eller tilnærminger for å løse dette problemet. For å gi en helhetlig og berikende visjon, vil denne artikkelen samle ulike perspektiver og argumenter knyttet til Santali, med det formål å tilby et globalt og reflektert blikk på denne problemstillingen.
Santali, et austro-asiatisk språk, tales av mellom fem og ti millioner santaler i områdene nord for Calcutta (delstatene Jharkhand, Bihar og Vest-Bengal) og flere områder i Bangladesh og Nepal. En stor gruppe santaler befolker også delstaten Assam etter at norske og danske misjonærer (bl.a. Lars Olsen Skrefsrud og Hans Peter Børresen) i siste halvdel av 1800-tallet besørget en folkeforflytning til områdene omkring Mornai Tea Estate i Gualpara-distriktet, Assam.
Den norske misjonæren Paul Olaf Bodding forfattet grammatikker og ordbøker for santalspråket på 1920-tallet, og etablerte et skriftspråk for folkegruppen.
Santalene har blitt regnet som kasteløse i sine nærmiljø – og derfor blitt utsatt for massiv undertrykking av hindumajoriteten i India og muslimene i Bangladesh. Den norske Santalmisjon har drevet omfattende arbeid blant folkegruppen siden ca. 1870. Fremtredende santalmisjonærer er foruten Paul Olaf Bodding, Lars Olsen Skrefsrud og Hans Peter Børresen.