I artikkelen vi presenterer i dag, skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Sabinian. Gjennom historien har Sabinian vært gjenstand for studier, debatt og beundring, og fanget oppmerksomheten til både kunstnere, vitenskapsmenn, filosofer og nysgjerrige. Gjennom sidene som følger vil vi utforske de forskjellige fasettene til Sabinian, fra dens innvirkning på samfunnet til dens relevans i det vitenskapelige feltet. I tillegg vil vi analysere dens innflytelse på populærkulturen og hvordan den har formet våre oppfatninger og tro over tid. Gjør deg klar til å fordype deg i en avslørende reise gjennom historien og nåtiden til Sabinian.
Sabinian Sabinianus | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | ? Blera, Viterbo | ||
Død | 22. februar 606 Roma | ||
Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest ![]() | ||
Embete |
| ||
Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Dåpsnavn | Sabinianus | ||
Valgt | 13. september 604 | ||
Innsatt | 13. september 604 | ||
Saligkåret | - | ||
Forgjenger | Gregor I den store | ||
Etterfølger | Bonifatius III | ||
Se også liste over paver |
Sabinian (død 606) var pave fra 604 til sin død. Han ble innsatt som pave 13. september 604.
Sabinian stammet fra Blera (Bieda) nære Viterbo. Han far het Bonus. Pave Gregor I den store sendte ham som apokrisiar (apostolisk nuntius) til Konstantinopel, men han ble i 595 tilbakekalt til Roma – han hadde, mente man, ikke iherdig nok gått inn for det romerske standunkt og ikke maktet å stagge patriarken fra å ta i bruk tittelen «økumenisk patriark».
Etter et oppdrag i Gallia og etter å ha blitt gitt stadig høyerere hierarkisk rang, ble han etter Gregor den stores død gjort til pave i mars 604. Men ettersom han måtte avvente keiser Fokas' tilslutning, var det først den 13. september 604 at han offisielt kunne proklameres som den nye pave. Det ble den gang kritisert at han ikke byttet navn, ettersom Sabinian fremstod som ukristelig.
Fredsslutningen mellom eksark Smaragdus av Ravenna og langobardenes konge Agilulf er sannsynligvias en frukt av pavelig megling. Ellers avvek han fra sin forgjengers særlig munkevennlige kirkepolitikk.
Han hadde problemer med finansene i sin pavetid, men ifølge Liber Pontificalis sto han allikevel for utdeling av mat til de fattige i en tørkeperiode i sin korte pavetid. Imidlertid skjedde dette for det meste ved salg fra de pavelige kornkamre, ikke ved gratis utdeling (i motsetning til hva hans forgjenger hadde gjort), noe som gjorde ham upopulær.
Nærmere omstendigheter rundt hans død 22. februar 606 er ikke kjent. I alle fall ble hans legeme bragt fra Lateranet til St. Peter, for at det skulle beskyttet mot folkets raseri.
Han er også tillagt å ha introdusert skikken med å ringe i bjeller under feiringen av den katolske nattverden. Markeringen av døgnets timer med klokkeslag [1] spores tilbake til år 605 e.Kr. [2][3]