Rotasjonsellipsoide
I dagens verden er Rotasjonsellipsoide et tema som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Siden inntoget i det moderne samfunnet har Rotasjonsellipsoide skapt lidenskapelig debatt, inspirert dybdeforskning og fanget fantasien til individer i alle aldre. Når vi fortsetter å utforske de forskjellige aspektene ved Rotasjonsellipsoide, er det tydelig at dens innvirkning strekker seg til flere områder av livene våre, fra populærkultur til verdenspolitikk. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Rotasjonsellipsoide og utforske dens implikasjoner for dagens samfunn.
En rotasjonsellipsoide (også kalt sfæroide eller omdreiningsellipsoide) er det omdreiningslegemet som oppstår når en ellipse roterer rundt en av sine akser. Således er legemet, som er en lukket og krum andregradsflate, et spesialtilfelle av en ellipsoide hvor to av de tre aksene er like lange. Ordet sfæroide er satt sammen av ordene sfære (kule) og ellipsoide og antyder således at en sfæroide er et legeme mellom en kule og en ellipsoide. Den ser ut som en «flattrykt» eller «utdratt» kule, selv om en kule i prinsippet også kan betraktes som en rotasjonsellipsoide. Formen og størrelsen av en rotasjonsellipsoide bestemmes av formen og størrelsen til dens tverrsnitt langs rotasjonsaksen, det vil si av ellipsen som brukes for å frembringe den. Dette kan formuleres på flere måter.
Mange himmellegemers form kan mer eller mindre nøyaktig anses å ha formen av en rotasjonsellipsoide. Ofte har de formen av flate sfæroider eller, om de roterer tilstrekkelig langsomt, kuler. For himmellegemer formuleres vanligvis den store halvaksen a og flattrykningen f. Omdreiningslegemer brukes blant annet som referanseflater i geodesien. Målinger på den fysiske jordoverflaten projiseres først til den valgte referanseellipsoiden for deretter å overføres til et kartplan ved en valgt kartprojeksjon. Jordens havoverflate kan betraktes som en tilnærmet rotasjonsellipsoide. Et eksempel på bruk av dette er referansesystemet GRS80. Avstanden til en av polene er ca. 21,385 km[1] kortere enn ekvatorradien på grunn av jordens rotasjon. Noen av månene i solsystemet ligner mer på smale og lange sfæroider: Saturns måner Mimas, Enceladus og Tethys samt Uranus' måne Miranda.
Se også
Referanser
- ^ «Hvordan WGS 84 definerer Jorden». Arkivert fra originalen 4. februar 2016.