Pierre Veuillot

I denne artikkelen vil vi analysere virkningen av Pierre Veuillot på dagens samfunn. Siden oppstarten har Pierre Veuillot spilt en avgjørende rolle i ulike aspekter av dagliglivet, og påvirket alt fra folks individuelle beslutninger til fremtiden for hendelser på globalt nivå. Gjennom dybdeanalyse vil vi undersøke de mange vinklene som Pierre Veuillot har formet vår kultur, vår måte å forholde oss på og vår oppfatning av verden rundt oss. På samme måte vil vi utforske måtene Pierre Veuillot fortsetter å generere transformasjoner på, og diskutere de etiske og moralske implikasjonene det reiser i dagens samfunn. Derfor har denne artikkelen som mål å tilby et kritisk og reflektert blikk på virkningen av Pierre Veuillot i den moderne verden.

Pierre Veuillot
Født5. jan. 1913[1][2][3]Rediger på Wikidata
Paris
Død14. feb. 1968[1][2][3]Rediger på Wikidata (55 år)
Paris
BeskjeftigelsePrelat Rediger på Wikidata
Embete
  • Erkebiskop av Paris (1966–1968)
  • kardinal (1967–1968)
  • biskop i Angers (1959–1961)
  • koadjutor (1961–1966)
  • titulær erkebiskop (1961–1966)
  • ordinaire des Orientaux de France (1966–)
  • biskop (1966–1967) Rediger på Wikidata
Utdannet vedInstitut Catholique de Paris
FarFrançois Veuillot
SøskenQ124691540
NasjonalitetFrankrike
GravlagtNotre-Dame de Paris
UtmerkelserRidder av Æreslegionen
Croix de guerre 1939–1945
Våpenskjold
Pierre Veuillots våpenskjold
Pierre Veuillot på Commons
]Frankrikes katolske kirkeprovinser og bispedømmer slik de var i 2002.

Pierre Veuillot (1913–1968)[4][5] var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Paris 1966–1968. Han deltok under Annet Vatikankonsil, da han var koadjutor av Paris.

Liv og virke

Prest

Pierre Veuillot fikk sin filosofiske og teologiske utdannelse ved Seminarie Des Carmes i Paris og ble presteviet den 26. mars 1939. Deretter var han sjelesørger og lærer i Paris.

Da foreldrene hans feiret gullbryllupsdag, arrangerte den nye nuntius til Frankrike, erkebiskop Angelo Roncalli (som senere ble pave Johannes XXIII), som vR invitert til mottakelsen, et audiens i Roma for Pierre Veuillot med pave Pius XII.

Konsekvensen av dette var at Pierre Veuillot ble «oppdaget» og så tilknyttet Statssekretariatet fra 1949 for å hjelpe Jacques Martin, og derpå Dominique Pichon, i seksjonen for frankofone lands anliggender, mens Giovanni Battista Montini (den senere pave Paul VI) var sostituto[klargjør] ved Statssekretariatet med ansvar for ekstraordinære anliggender, frem til 1952. Deretter var Montini pro-sekretær før han ble utnevnt til erkebiskop av Milano i 1954. Abbé Veuillot delte bolig med Achille Glorieux.

Pierre Veuillot var med på forberedelsen av den pavelige encyklika Fidei Donum,[6] gitt i 1957 av pave Pius XII.

Biskop av Angers

I 1959 utnevnte pave Johannes XXIII Pierre Veuillot som biskop av Angers. Han ble ordinert til biskop den 1. juli 1959 av erkebiskopen av Paris, kardinal Maurice Feltin; medkonsekratorer var Marc-Armand Lallier, erkebiskop av Marseille, og Jean-Marie Villot, hjelpebiskop i Paris.

Koadjutorerkebiskop av Paris

I 1961 ble Pierre Veuillot titulærerkebiskop av Constantia in Thracia (pro hac vice) og koadjutorerkebiskop av erkebispedømmet Paris. Han var med på å tilretteøegge for opprtettelsen av de nye bispedømmene Créteil, Nanterre og Saint-Denis og deltok aktivt i arbeidssesjonene til Det andre Vatikankonsil, da han utarbeidet skjemaet De episcopis, og relegerte Luigi Maria Carlis rolle til bakgrunnen.[7]

Veuillot utmerket seg ved sine posisjoner til fordel for arbeiderprestbevegelsen, og fikk utvirket fra pave Paul VI at de kunne vende tilbake til sitt virke i 1965.[5]

Erkebiskop av Paris

I 1966 ble han erkebiskop av Paris.

Han opprettet også et presbyteralt råd for å hjelpe erkebiskopen ved hans beslutningstaking. Han vat i begynnelsen aktiv i de omveltningene som etterfulgte konsilet. Han stilte gjerne opp for journalister, gav en rekke intervjuer, og han er en av de første franske prelater som snakker åpent på fransk fjernsyn om sitt forhold til troen, særlig under Face à face-programmet den 18. april 1966.

Han ble beskyldt av journalisten Georges Suffert for å være en «Kirkens teknokrat»,[8]. Sistnevnte angrep ham voldsomt. Suffert skrev at han var «mer prefekt enn pastor, mer administrator enn apostel, … ønsker at Kirken skal tjenes slik Sovjetunionen ble det under Stalin, slik Pentagon er det under McNamara.»

Kardinal

Pave Paul VI kreerte ham til kardinal den 20. juni 1967 med titulærkirken San Luigi dei Francesi.

Han døde av leukemi den 14. februar 1968 i en alder av 55 år, seks måneder at han ble kardinal.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Pierre Kardinal Veuillot, Munzinger IBA 00000011598, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID veuillotpie
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13188214k, besøkt 10. oktober 2015
  4. ^ Base Léonore
  5. ^ a b paris.catholique.fr
  6. ^ Jacques Benoist, Notice biographique
  7. ^ Jan Gooters, Actes et acteurs à Vatican II, 1998, Presses de l'Université catholique de Louvain, s. 136
  8. ^ La Revue des deux mondes, article de juin 1967
  9. ^ Veuillot, lest 20. februar 2022

Eksterne lenker

Forgjenger  Erkebiskop av Paris
1966–1968 		Etterfølger