I denne artikkelen skal vi fordype oss i temaet Patachou, et aspekt som har fått stor aktualitet i nyere tid. Patachou har vært gjenstand for debatt og studier innen ulike felt, fra psykologi til politikk, inkludert sosiologi og økonomi. Dens innvirkning på samfunnet og dagliglivet er ubestridelig, og det er derfor det er av stor betydning å forstå dens implikasjoner og mulige konsekvenser. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver på Patachou, analysere utviklingen over tid og reflektere over rollen den spiller i dag. Uten tvil er Patachou et tema som vekker interesse hos mange, og vi er sikre på at denne lesningen vil være svært nyttig for de som ønsker å utdype sin forståelse.
Patachou | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Henriette Eugénie Jeanne Ragon 10. juni 1918[1][2][3][4] ![]() Paris[5] 12. arrondissement i Paris[2] | ||
Død | 30. apr. 2015[1][6][2][3]![]() Neuilly-sur-Seine[2] | ||
Beskjeftigelse | Skuespiller, sanger, musiker, filmskuespiller ![]() | ||
Ektefelle | Arthur Lesser Jean Billon | ||
Barn | Pierre Billon | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gravlagt | Père Lachaise[7][8] grave of Patachou | ||
Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen (2009–)[9] Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres[10] Offiser av Den nasjonale fortjenstorden | ||
Patachou, egentlig Henriette Ragon (født 10. juni 1918 i Paris, død 30. april 2015 i Neuilly-sur-Seine[11]) var en fransk visesanger og skuespiller.
Henriette Ragon var datter av Maurice Ragon og Marie-Célestine Vizet.[12] Hun vokste opp i den franske hovedstaden.
Hun begynte sin yrkeskarriere etter 1920-årene som blant annet maskinskriver, fabrikkarbeider, skoselger og antikkhandler. I år 1948 overtok hun, sammen med sin mann Jean Billon, et kombinert kabaretlokale og restaurant/bistro på Montmartre. Restauranten het Pâte à choux (omtrent vannbakkels på norsk) og ble forenklet kalt Patachou.
Her begynte hun å synge i restaurantdelen og journalistene begynte snart å kalle henne for Lady Patachou.[trenger referanse] Hun skulle etterhvert synge med blant andre Georges Brassens, hvis sanger hun var den første til å tolke.[13] De fremførte sammen blant annet duetten «Maman, papa», og hun sang blant annet hans komposisjoner «Le bricoleur» og «La chasse aux papillons».
Hennes første grammofonplate ble utgitt i 1952. Hun opptrådte blant annet på Bobino, en music hall i Montmartre, og dkulle senere turnere såvel nationalt som internasjonalt. Hun sang for eksempel på London Palladium, Waldorf Astoria og Carnegie Hall, og i Montreal i Canada og i Hongkong. I USA fremførte hun sanger på fransk og på engelsk. Hun hadde i alt 25 opptredener på Late Night Show, den gang ledet av Ed Sullivan.[14]
Hun turnerte med stor fremgang i Japan og Sverige, der L'evig Parigot, med sin frekke parisiske stil, ble populær. Hun fikk de tilnavnet «ambassadør for den franske chanson».[trenger referanse]
I 1950-årene hadde hun enkelte mindre oppredener i filmkinoroller. Så, etter en lang pause,hadde hun fra 1980-årene en lang rekke opptredener i foilmen med fremfor alt i fjernsynsproduksjoner. Sin siste skuespillerinneopptreden hadde hun i 2006, da hun var 88 år gammel, i en episode i fjernsynsserien Les Bleus, premiers pas dans la police.
I 2009 mottok hun utmerkelsen Æreslegionen for sitt virke.[15]