Parlamentsvalget i Storbritannia 2010

Parlamentsvalget i Storbritannia 2010-problematikken er et grunnleggende aspekt i livet til mange mennesker. Dens innvirkning strekker seg til ulike områder, fra helse til økonomi, inkludert samfunn og kultur. Parlamentsvalget i Storbritannia 2010 har vært et studie- og interesseobjekt gjennom historien, og dens relevans fortsetter i dag. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Parlamentsvalget i Storbritannia 2010, analysere viktigheten og fordype oss i implikasjonene i ulike sammenhenger. I tillegg vil vi undersøke ulike perspektiver og tilnærminger som vil hjelpe oss å bedre forstå hvilken innflytelse Parlamentsvalget i Storbritannia 2010 har på livene våre.

Parlamentsvalget i Storbritannia 2010
6. mai 2010
650 seter på valg
Valgdeltakelse 65,11 % av 45,6 millioner stemmeberettigede
  David Cameron Gordon Brown Nick Clegg
Leder David Cameron Gordon Brown Nick Clegg
Parti De konservative Labour Liberaldemokratene
Hjemdistrikt Witney Kirkcaldy
& Cowdenbeath		 Sheffield Hallam
Stemmer
10 706 647
8 604 358
6 827 938
Oppslutning 36,1% 29,0% 23,0%
Mandater
306
258
57
Endring 98 91 5
Tidligere statsminister Gordon Brown
Ny statsminister David Cameron
6. mai 2010
Fargene viser distriktenes valgvinnere.
‹ 2005 Storbritannias flagg 2015 ›

Parlamentsvalget i Storbritannia 2010 fant sted 6. mai etter at parlamentet var blitt oppløst 12. april. Det ble avholdt valg til Underhuset i 649 valgdistrikt etter ordningen med flertallsvalg i enmannskretser.

Det konservative partiet ble størst med 306 mandater, mens Labour endte med 258 og Liberaldemokratene med 57 mandater. Øvrige partier fikk til sammen 29 mandater. Siden ingen partier oppnådde rent flertall i Underhuset, resulterte valget i et såkalt vippeparlament. Sist det skjedde var etter valget i februar 1974.

Etter noen dager med forhandlinger kom Det konservative partiet og Liberaldemokratene til enighet om en koalisjonsregjering. Statsminister Gordon Brown gikk av 11. mai, og de konservatives leder David Cameron overtok i Downing Street Nr. 10.

Valgkampen ble sterkt preget av at lederne for de tre store partiene for første gang i britisk historie møttes i TV-sendte debatter.[1] Liberaldemokratenes leder Nick Clegg gjorde en svært god figur, særlig i den første debatten. Partiet hevdet seg godt på meningsmålinger fram mot valget, men på selve valgdagen viste det seg at den ventede framgangen uteble.

Det konservative partiets seier var ventet etter 13 år med Labour-styre, økonomiske nedgangstider og sviktende popularitet for Gordon Brown.[2]

For første gang siden 1979 hadde ingen av hovedkandidatene ledet en valgkamp tidligere.

Tidslinje

  • 6. april: Gordon Brown besøkte Buckingham Palace og ba dronningen oppløse parlamentet den 12. april.
  • 12. april: Parlamentet oppløses.
  • 15. april: Den første partilederdebatten på TV, om hjemlige forhold.
  • 22. april: Den andre partilederdebatten, om internasjonale affærer.
  • 29. april: Den tredje partilederdebatten, om økonomi og skatter.
  • 6. mai: Valgdag.
  • 11. mai: David Cameron blir statsminister i en koalisjonsregjering.
  • 18. mai: Parlamentet samles.
  • 25. mai: Åpningen av parlamentet.
  • 27. mai: Stemmegivning i det siste distriktet, Thirsk and Malton.

Meningsmålinger

Etter at valgdagen ble bestemt 6. april hadde YouGov meningsmålinger hver dag.

Avisstøtte

Liste over hvilke partier avisene støttet i 2010-valget
Hverdager Søndager
Avis Støttet Avis Støttet
The Daily Express De konservative[3] The Sunday Express De konservative[4]
The Guardian Liberaldemokratene[5] The Observer Liberaldemokratene[6]
The Daily Mail De konservative[4] The Mail on Sunday De konservative[7]
The Daily Mirror Labour[4] The Sunday Mirror Labour[4]
The People Koalisjon[4]
The Sun De konservative[8] The News of the World De konservative[9]
The Daily Telegraph De konservative[10] The Sunday Telegraph De konservative[4]
The Economist De konservative[11]
The Times De konservative[12] The Sunday Times De konservative[13]
The London Evening Standard De konservative[14]
The Financial Times De konservative[15]
"
Det konservative parti
  
 36,1%
Arbeiderpartiet
  
 29,0%
Liberaldemokratene
  
 23,0%
UK Independence
  
 3,1%
British National
  
 1,9%
Scottish National
  
 1,7%
Andre
  
 5,2%
Stemmedel

Referanser

  1. ^ BBC News: "Brown to face three televised election debates" BBC News, publisert 21. desember 2009, besøkt 14. mai 2010
  2. ^ Ipsos MORI: "Political Monitor: Satisfaction Ratings 1997-Present" Ipsos MORI, besøkt 14. mai 2010
  3. ^ «Only David Cameron can save Britain». The Daily Express. 5. mai 2010. 
  4. ^ a b c d e f «Newspaper Backing», Election 2010: Party leaders step up campaigning, BBC News, 2. mai 2010, http://news.bbc.co.uk/1/hi/uk_politics/election_2010/8656552.stm 
  5. ^ «General Election 2010: The liberal moment has come». The Guardian. 30. april 2010. 
  6. ^ «Nick Clegg is the candidate of change». The Observer. 1. mai 2010. 
  7. ^ «Who can you trust to clear up this mess?». Daily Mail. 1. mai 2010. 
  8. ^ «The Sun Says: Labour's lost it». The Sun. 30. september 2009. 
  9. ^ «News of the World backs De konservatives in election race». BBC News. BBC. 28. mars 2010. Besøkt 2. mai 2010. 
  10. ^ «General Election 2010: Now is the time for character». The Daily Telegraph. 4. mai 2010. 
  11. ^ «The Economist støtter David Cameron». E24. 29. april 2010. 
  12. ^ «Vote of Confidence». The Times. 30. april 2010. Arkivert fra originalen 18. juli 2011. Besøkt 5. mai 2010. 
  13. ^ «Tories deserve a chance to govern». The Sunday Times. 2. mai 2010. 
  14. ^ «David Cameron: the Prime Minister that London now needs». The London Evening Standard. 5. mai 2010. 
  15. ^ «Editorial - The Case for Change». The Financial Times. 2. mai 2010.