Parlamentsvalget i Storbritannia 2010-problematikken er et grunnleggende aspekt i livet til mange mennesker. Dens innvirkning strekker seg til ulike områder, fra helse til økonomi, inkludert samfunn og kultur. Parlamentsvalget i Storbritannia 2010 har vært et studie- og interesseobjekt gjennom historien, og dens relevans fortsetter i dag. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Parlamentsvalget i Storbritannia 2010, analysere viktigheten og fordype oss i implikasjonene i ulike sammenhenger. I tillegg vil vi undersøke ulike perspektiver og tilnærminger som vil hjelpe oss å bedre forstå hvilken innflytelse Parlamentsvalget i Storbritannia 2010 har på livene våre.
6. mai 2010 | |||
---|---|---|---|
650 seter på valg | |||
Valgdeltakelse | 65,11 % av 45,6 millioner stemmeberettigede | ||
![]() |
![]() |
![]() |
|
Leder | David Cameron | Gordon Brown | Nick Clegg |
Parti | De konservative | Labour | Liberaldemokratene |
Hjemdistrikt | Witney | Kirkcaldy & Cowdenbeath |
Sheffield Hallam |
Stemmer | 10 706 647 |
8 604 358 |
6 827 938 |
Oppslutning | 36,1% | 29,0% | 23,0% |
Mandater | 306 |
258 |
57 |
Endring | ![]() |
![]() |
![]() |
Tidligere statsminister | Gordon Brown | ||
Ny statsminister | David Cameron | ||
![]() Fargene viser distriktenes valgvinnere. | |||
Parlamentsvalget i Storbritannia 2010 fant sted 6. mai etter at parlamentet var blitt oppløst 12. april. Det ble avholdt valg til Underhuset i 649 valgdistrikt etter ordningen med flertallsvalg i enmannskretser.
Det konservative partiet ble størst med 306 mandater, mens Labour endte med 258 og Liberaldemokratene med 57 mandater. Øvrige partier fikk til sammen 29 mandater. Siden ingen partier oppnådde rent flertall i Underhuset, resulterte valget i et såkalt vippeparlament. Sist det skjedde var etter valget i februar 1974.
Etter noen dager med forhandlinger kom Det konservative partiet og Liberaldemokratene til enighet om en koalisjonsregjering. Statsminister Gordon Brown gikk av 11. mai, og de konservatives leder David Cameron overtok i Downing Street Nr. 10.
Valgkampen ble sterkt preget av at lederne for de tre store partiene for første gang i britisk historie møttes i TV-sendte debatter.[1] Liberaldemokratenes leder Nick Clegg gjorde en svært god figur, særlig i den første debatten. Partiet hevdet seg godt på meningsmålinger fram mot valget, men på selve valgdagen viste det seg at den ventede framgangen uteble.
Det konservative partiets seier var ventet etter 13 år med Labour-styre, økonomiske nedgangstider og sviktende popularitet for Gordon Brown.[2]
For første gang siden 1979 hadde ingen av hovedkandidatene ledet en valgkamp tidligere.
Etter at valgdagen ble bestemt 6. april hadde YouGov meningsmålinger hver dag.
Hverdager | Søndager | ||
---|---|---|---|
Avis | Støttet | Avis | Støttet |
The Daily Express | De konservative[3] | The Sunday Express | De konservative[4] |
The Guardian | Liberaldemokratene[5] | The Observer | Liberaldemokratene[6] |
The Daily Mail | De konservative[4] | The Mail on Sunday | De konservative[7] |
The Daily Mirror | Labour[4] | The Sunday Mirror | Labour[4] |
The People | Koalisjon[4] | ||
The Sun | De konservative[8] | The News of the World | De konservative[9] |
The Daily Telegraph | De konservative[10] | The Sunday Telegraph | De konservative[4] |
The Economist | De konservative[11] | ||
The Times | De konservative[12] | The Sunday Times | De konservative[13] |
The London Evening Standard | De konservative[14] | ||
The Financial Times | De konservative[15] |
Det konservative parti | 36,1% | |||
Arbeiderpartiet | 29,0% | |||
Liberaldemokratene | 23,0% | |||
UK Independence | 3,1% | |||
British National | 1,9% | |||
Scottish National | 1,7% | |||
Andre | 5,2% | |||
Stemmedel | ||||
---|---|---|---|---|