Papeete

I denne artikkelen skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Papeete, et emne som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på dagens samfunn har Papeete vært gjenstand for debatt, analyse og refleksjon. Gjennom de neste par linjene vil vi utforske dens mange fasetter, avdekke mysteriene og oppdage mulige implikasjoner på forskjellige områder. Uansett interesse for Papeete, er vi sikre på at denne artikkelen vil gi deg rik innsikt og nye perspektiver på dette fascinerende emnet.

Papeete

Flagg

LandFransk Polynesias flagg Fransk Polynesia
Ligger vedPort de Papeete
Grunnlagt1818
Postnummer98714
Areal17,4 kvadratkilometer[1]
Befolkning111000 (med forsteder) (2017)
Bef.tetthet1 531,84 innb./kvadratkilometer
Høyde o.h.9 meter
Nettsidewww.ville-papeete.pf/
Kart
Papeete
17°32′23″S 149°34′08″V
Papeete på Commons
Papeete kommune på Tahiti er markert med rødt
Papeete i 1851
Marked i Papeete
Fransk Polynesias forsamling holder til i Papeete
Havnen i Papeete
Papeete sett fra luften

Papeete (IPA: ) er hovedstaden i Fransk Polynesia. Byen ligger på Tahiti. Folketallet i kommunen Papeete er 25 769 (etter folketellingen i 2012). Med forstadskommunene er folketallet over 100 000 (2012).

Byen ligger nordvest på Tahiti ved bukta som har gitt den navn. Papeete betyr «vannkurv».[2]

Hovedstadsområdet

Kommunen Papeete hadde 27 387 innbyggere ved folketellingen i 2017.[3] Forstadskommunen Faa'a hadde et folketall på 29 878, Punaauia 28 752, Pirae 14 701 og Arue 10 333.

Historie

Fra siste halvdel av 1700-tallet, da kontakten med europeerne ble stadig større, konkurrerte Papeete med Matavaibukta som havn for europeiske skip. Papeete ble etterhvert det fortrukne ankringssted fordi havnen her er beskyttet året rundt, mens Matavibukta ligger mer utsatt til for vinden deler av året.[2]

Byen ble grunnlagt i 1818, da briten William Crook fra London Missionary Society anla misjonsstasjon der. Misjonærene fikk leie tomter i Papeete, men ikke kjøpe grunn.[2] Senere har byen vokst østover og innover i landet, mens forretningssentrum fortsatt ligger langs sjølinjen.

Innen 1825 hadde Papeete utviklet seg til hovedhavn for Tahiti og blitt til handelssted og regjeringssete. Kirker og skoler ble bygget og byen trakk til seg innflyttere. Papeete ble hvalfangernes foretrukne forsyningshavn i sørhavet.[4] Mot slutten av 1830-årene besøkte 70-80 britiske og amerikanske hvalfangstskip Papeete hvert år. Handelsmenn etablerte seg i byen og avhoppere fra besøkende skip slo seg til der.[2]

Papeete ble hovedstad for Pomare-dynastiet og kongeriket Tahiti. Særlig i den lange regjeringstiden til dronning Pomare IV vokste byens betydning.[5] Dronning Pomare IV fikk også bygget et kongepalass i Papeete.

I 1835 åpnet USA konsulat i byen. Den belgiske kjøpmannen Jacques-Antoine Moerenhout ble konsul. Storbritannia opprettet konsulat i 1837 og misjonæren George Pritchard ble konsul. Moerenhout og Pritchard ble rivaler om innflytelse over tahitisk politikk og spilte sentrale roller i prosessen som ledet fram til etableringen av det franske protektoratet over Tahiti i 1842.[2]

Franskmennene gjorde Papeete til hovedsete for sin administrasjon under protektoratet. Det ble etablert hoteller og spisesteder. Året protektoratet ble etablert hadde Papeete en utenlandsk befolkning på omkring 70.[2]

Herman Melville var fengslet her i 1842, noe som han senere brukte i romanen Omoo. Paul Gauguin reiste til Papeete i 1891 og med unntak av en toårsperiode returnerte han aldri til Frankrike. Robert Louis Stevenson og Henry Adams var i Papeete i 1891.

Folketallet i byen var 3750 i 1902 og 4882 i 1910.[2] Under første verdenskrig ble Papeete 22. september 1914 bombardert av de tyske krysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau» slik at torget i byen ble ødelagt.[6]

I 1960-årene voksten byen med etablering av den internasjonale lufthavnen, modernisering og utbygging av havnen og med etablering av støttefunksjoner for atomprøvesprengingsaktiviteten Frankrike begynte i Fransk Polynesia. Havnen ble utvidet ved utfylling i lagunen og på en motu.[7] Aktiviteten skapte arbeidsplasser og folketallet steg i hovedstaden og omegnskommunene Faa'a, Punaauia, Pirae og Arue. Dette bidro til at Tahiti gikk fra å ha 48,6 % av Fransk Polynesias befolkning i 1951, til å ha 70 % i 1980-årene. Den sterke veksten bidro imidlertid til å forverre boligforholdene i Papeete.[8]

I 1987 var det streik blant havnearbeiderne i Papeete. Det utviklet seg til opptøyer og det ble erklært unntakstilstand.[9] I 1991 og 1995 var det opptøyer i Papeete. Det ble flydd inn franske soldater for å hjelpe til med å slå ned disse.[2]

Politiske institusjoner

I 1984 fikk Fransk Polynesia selvstyre. Landets politiske institusjoner med regjeringspresidenten, Fransk Polynesias forsamling, Det økonomiske, sosiale og kulturelle råd, samt Frankrikes høykommissær, holder til i Papeete.

Samfunn og kultur

Kulturinstitusjoner som Maison de la Culture ligger i Papeete og arrangementer som Heiva i Tahiti og Festival international du film documentaire océanien finner sted her. Tahiti internasjonale lufthavn ligger i forstadkommunen Faa'a, mens Université de la Polynésie française ligger i forstaden Punaauia. Musée de Tahiti et des Îles – Te Fare Manaha holder også til i Punaauia utenfor Papeete.

Dagsavisene La Dépêche de Tahiti og Les Nouvelles de Tahiti utgis i Papeete.

Referanser

  1. ^ répertoire géographique des communes, Institut national de l'information géographique et forestière, Wikidata Q20894925, https://geoservices.ign.fr/documentation/diffusion/index.html 
  2. ^ a b c d e f g h Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 101–102.
  3. ^ «Les populations légales de Polynésie française en 2017. Recensement de la population», Institut national de la statistique et des études économiques, 27. desember 2017. Lest 2. februar 2019.
  4. ^ Fischer, Steven Roger: A History of the Pacific Islands, 2. utgave, Palgrave Macmillan, 2013, s. 99.
  5. ^ «French Polynesia», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 95.
  6. ^ Fischer, s. 197
  7. ^ Henningham, Stephen: France and the South Pacific. A contemporary history, North Sydney: Allen & Unwin, 1992, s. 127.
  8. ^ Henningham, s. 129.
  9. ^ Henningham, s. 154

Eksterne lenker