Ole Evenrud

I denne artikkelen vil vi fokusere på Ole Evenrud, et tema som har blitt stadig mer aktuelt de siste årene. Ole Evenrud er et grunnleggende aspekt som påvirker ulike områder av vårt daglige liv, fra personlig helse og velvære til økonomien og samfunnet som helhet. Langs disse linjene vil vi utforske i detalj de ulike aspektene knyttet til Ole Evenrud, analysere virkningen, omfanget og mulige løsninger. Med en tverrfaglig tilnærming vil vi nærme oss Ole Evenrud fra flere perspektiver, og tilby leseren en komplett og oppdatert visjon av dette temaet som er så relevant i dag.

Denne artikkelen omhandler musikeren. For oppfineren av påhengsmotoren, se Ole Evinrude.
Ole Evenrud
Ole Jacob Evenrud
Født17. nov. 1962[1]Rediger på Wikidata (62 år)
Halden
BeskjeftigelseSanger Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserØstfoldprisen (2008)
Musikalsk karriere
PseudonymOle Evenrude
SjangerPop/Rock
InstrumentVokal
Aktive år1981 - idag
PlateselskapNotabene Records, RCA, Mercury Records, Arista Records, Hitsville
IMDbIMDb
Tidligere band
Ole i'Dole, Evenrude

Ole Jacob Evenrud (født 1962) er en norsk musikkprodusent, låtskriver og artist.

Musikkarriere

Hans første utgivelse kom i 1981, på samleplaten Big Voice of New Noise, og ble gitt navnet Ole i'Dole. I 1982 kom debutsingelen «Det vakke min skyld», som kun solgte 156 eksemplarer de første seks månedene. Gjennombruddet kom via radiolisten «Ti i Skuddet» i 1983. Påfølgende debutalbum Blond og billig ble en formidabel suksess. Låten «Hvis Jeg Var Gud» ble for øvrig nektet på Norsktoppen på grunn av teksten. I 1985 kom låten «Ayatollah», som var et spark til radiopastor Hans Bratterud, ut. Denne ble forbudt i NRK. Albumet Popaganda (1985) ble en kommersiell flopp, men etablerte Ole som norskspråklig låtskriver med låter som blant annet Ayatollah og Ann Helen. I 1986 dro han til London for å lage et album med sine barndomshelter i Sweet, som ble hetende Idolator. «Det var seff veldig stort og moro, men karrieremessig som artist, den største tabben jeg har gjort» han har uttalt i senere tid. I 1987 inngikk han et samarbeide med Brian Lane (Yes, Asia, Buggles, m.m) som manager. De møttes i London via Geoff Downes (Yes, Asia, The Buggles), og i løpet av kort tid hadde de sikret en kontrakt med Clive Davis' Arista Records i USA. Albumet This Ole Town kom kun ut i Norge, men inneholdt hit'en «This Town Ain't Big Enough For The Both Of Us» og er det mest solgte albumet til Evenrud.

Høsten 1987 flyttet han til New York for å satse alt på et internasjonalt gjennombrudd og spilte inn albumet One Size Fits All, produsert av den internasjonale stjerneprodusenten Neil Kernon (Hall & Oates, Dokken, Queensryche). Musikken var nå engelskspråklig og mer hard rock-orientert. Dessverre skjedde ingenting, bortsett fra i Norge, hvor albumet ble en suksess med låter som Desperado og Broken Heart. Albumet ble utgitt i 1989, men på grunn av manglende interesse internasjonalt valgte han å avslutte karrieren etter å spilt på Wembley Arena som oppvarmer for Status Quo på deres Englands-turné.

Han oppgir Tom Petty, Ian Hunter, Eagles, Magnus Uggla, Jahn Teigen og Gasolin som sine største innspirasjonskilder som artist, men «vokste opp» med David Bowie, Mott The Hoople, Marc Bolan, Sweet og Slade.

Låtskriver og produsent

I mars 1989 flyttet han til Stockholm, fast bestemt på finne opp seg selv på nytt, denne gang som låtskriver og musikkprodusent. Han hadde allerede gjort suksess i Sverige. I 1988 skrev han hit'en R.O.C.K. for Sha-Boom. I løpet av et par år etablerte han seg i toppsjiktet i Sverige innen pop-produksjon og låtskriving og jobbet med artister som Izabella Scorupco, Swedish Erotica, Tone Norum, The Boppers m.fl. I 1993 ble han hentet hjem til Norge igjen av plateselskapet PolyGram for å bygge opp deres norskavdeling. Dette skjedde i kjølvannet av at han produserte album med norske Trine Rein og Return. Finders Keepers med Trine Rein solgte utrolig 700 000 album, fordelt på Asia og Norge, og Return solgte til gull både i Norge og Sverige. Den første artisten han signerte til Polygram var norsk/svenske Clawfinger. I denne perioden jobbet han også med artister som Jan Werner Danielsen, Brothers, Diva, Stage Dolls, The Tuesdays, Unni Wilhelmsen og Elisabeth Andreassen. Han har senere uttalt; «Mitt mål var å kunne jobbe med folk som Clawfinger i den ene enden, til Jahn Teigen og Wenche Myhre i den andre enden. Og det har jeg gjort…»

I 1998 valgte Evenrud å trekke seg ut av Polygram for å jobbe som uavhengig produsent. Denne perioden førte til samarbeid med navn som Ace of Base, A-Teens og a-ha. Etter dette flyttet han hjem til Halden i 2000 og bygde Hitsville Studios og fortsatte å jobbe med både internasjonale og norske artister med stor suksess fram til 2005.

TV

I 2003 var han med i TV2s nysatsing Idol, som resulterte i at han produserte Kurt Nilsens debutalbum I, med hitsingelen «She's So High» som er den mestselgende norske singelen gjennom tidene med elleve ganger platina.[2] Han deltok igjen i 2005-sesongen. I 2007 var han involvert i TV2-programmet Gyllene Tiders turné, samt var med på å starte Allsang På Grensen, som i 2016 feiret sitt tiårsjubileum. Høsten 2012 var Evenrud sammen med Mona B. Riise dommer i NRKs musikkonkurranse Stjernekamp.

Priser og utmerkelser

  • Østfoldprisen 2008 - for Allsang På Grensen
  • Halden Sparebanks Ærespris i 2010
  • Spellemannprisen for Årets Nykommer med Trine Rein i 1993
  • Spellemannprisen for Årets Album og Årets Kvinnelige Artist med Unni Wilhelmsen i 1995
  • Spellemannprisen for Årets Hit med Kurt Nilsen i 2003
  • Gullruten for Årets Underholdningsprogram med Idol i 2005
  • Haldenambassadør fra 2002

Diskografi

Singler
  • Det va'kke min skyld/Hvis jeg var gud (1982)
  • Sayonara/I Love You Love Me Love (1984)
  • Ayatollah/Ann Helen (1985)
  • X-Ray Specs/This Land's Too Cold to Dress Rock'n'Roll (1986)
  • Nature/Kristina (1986)
  • Bad Times' Good for Writin' Songs/Jump in My Car (1986)
  • Take a Chance/Bad Times' Good for Writin' Songs (1987)
  • This Town Ain't Big Enough for Both of Us (1987)
  • Desperado (1989)
  • Broken Heart/I Wish I Had a Way With Woman (Like I Have with Wine) (1989)
  • I natt er verden vår (1990)
  • This Town Ain't Big Enough For the Both of Us (2005)
  • Min skyld (2014), med Staysman & Lazz
  • Gud med oss (2016)

Deltar på

Referanser

  1. ^ MICLEX, «MIC: Ole Evenrud», besøkt 15. september 2007
  2. ^ «Kurt setter salgsrekord». VG (på norsk). Besøkt 20. januar 2017. 

Eksterne lenker