Nidarø
I dagens verden er Nidarø et tema som har blitt stadig mer aktuelt. Opp gjennom årene har Nidarø skapt stor interesse for samfunnet, og utløst debatter, forskning og ulike posisjoner rundt denne problemstillingen. Det er tydelig at Nidarø har påvirket livene våre på en eller annen måte, enten på et sosialt, kulturelt, økonomisk eller personlig nivå. Av denne grunn er det viktig å grundig analysere og forstå implikasjonene og konsekvensene som Nidarø fører med seg, samt å være klar over trender og fremskritt som utvikler seg i forhold til dette temaet. I denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger til Nidarø, med mål om å gi en komplett og berikende oversikt som lar leseren gå dypere inn i dette emnet.
| Nidarø | |||
|---|---|---|---|
 Nidarø i 1880-årene. | |||
| Basisdata | |||
| Bydel | Midtbyen | ||
| Kommune | Trondheim | ||
| Grenser til | Øya, Ila, Skansen, Kalvskinnet | ||
| Navnebakgrunn | Etter gården Nidarø | ||
| Beliggenhet | |||
 Nidarø 63°25′36″N 10°22′35″Ø | |||
Nidarø er en tidligere gård og nåværende navn på området nordvest og helt ytterst ved halvøya Øya i Trondheim, som er omkranset av elveslyngen til Nidelva. Gårdsanlegget lå opprinnelig i enden av Klostergata like sør for nåværende Trondheim Spektrum og siste gjenværende bygning var en del av hovedbygningen som ble revet i 1984.
Historie
Gården, med matrikkelnummer 29 og løpenummer 261, var opprinnelig en parsell under Elgeseter gård som i 1801 ble fradelt og solgt til apoteker Johan Friederich Ackermann (1743–1811). I 1816 ble Nidarø solgt til magasinforvalter Peter Friderich Suhm Wille (1791–1851) og videre til enkefru Anne Bergithe Dahl i 1831. Sistnevnte ble i 1830 gift med kjøpmann og politiker Ole Andreas Krogness (1808–1869), som overtok svigerfamiliens manufakturhandel. Etter byutvidelsen i 1863 ble Nidarø og resten av Øya skilt ut fra Strinda og innlemmet i byen.[1] I 1872 ble Nidarø overtatt av handelsmann Jens Moe før den gikk videre til vognmann Nils Bjerkan mot slutten av 1800-tallet.
Det ble tidlig fradelt flere parseller av Nidarø, men den største av disse ble fradelt i 1894 da 65 dekar ble solgt til Thomas Angells Stiftelser for 25 000 kr.[2] Stiftelsen etablerte deretter Nidarø sagbruk på nordenden av Nidarø i tilknytning til elva.[3] I 1911 overtok stiftelsen resten av gården og tok blant annet i bruk bygningene som boliger for de ansatte ved bruket. En annen parsell av Nidarø ble benyttet til å etablere Øya stadion i 1900 og området ble knyttet nærmere sentrum med oppføringen av Gangbrua i 1902. Med nedlagt gårdsdrift fikk Nidarø et større preg av friområde og da sagbruket ble endelig nedlagt i 1928 ble resten av området stående ubrukt. I 1930 ble Trøndelagsutstillingen arrangert ved Nidarø og samme år ble sagbrukseiendommen overdratt til Trondheim kommune som friområde.[4]
Under andre verdenskrig rekvirerte tyskerne Nidarø og i 1940 ble det oppført en militærleir for Marine-Kraftfahr-Kompanie, som var en avdeling som driftet kjøretøy for Kriegsmarine i Trondheim. Leiren bestod hovedsakelig av tre større verkstedbygninger, garasjer, mannskapsbrakker og et kontor. Distriktskommando Trøndelag overtok leiren i oktober 1945 og i 1947 ble en større del av leiren frigjort til sivile formål, hvor blant annet Kunstskolen i Trondheim flyttet inn og hvor Trondheim yrkesskole etablerte Bilmekanikerskolen som landets største i sitt slag.[5][6]
Høsten 1947 ble store deler av Nidarø lånt ut på festekontrakt til Trondheim kommune av Thomas Angells Stiftelser med vedtak om at området ville ble ryddet og tatt i bruk som park og fremtidig messe- og utstillingsområde. Kontrakten ble hevet av stiftelsen i 1962 på grunnlag av manglende riving av leiren og kommunen gikk deretter til ekspropriasjon av området i 1964, hvor stiftelsen ble tilkjent en erstatning på 1 654 000 kroner.[7]
I 1961 flyttet Bilmekanikerskolen til Lade og i 1962 ble leiren revet i sin helhet før eiendommen deretter ble brukt som byggegrunn for Nidarøhallen fra 1962/1963. I 1964 ble Nidareid bru oppført for å lette tilkomsten mot Ila og Skansen, samtidig som Elvepromenaden deretter ble forlenget til brua. Samme år ble det etablert et nytt tennisanlegg for Trondhjems Tennisklubb rett sør for Nidarø gård.[8] I henholdsvis 1971 og 1988 ble det foretatt omfattende utvidelser av Nidarøhallen, hvor det i mellomtiden ble fattet vedtak om å rive de siste gjenværende bygningene til Nidarø gård som ble gjennomført i 1984.
Bildegalleri
-
Driftsbygningene til Nidarø med gården Kveldskvile mot høyre -
Nidarø med sagbruket i 1911 -
Trøndelagsutstillingen 1930 og Nidarø gård -
Nidarø utover 1930-årene sett fra Utsikten. -
Flyfoto over Nidarø og Kalvskinnet i 1945, med Nidarø leir nederst -
Nidarøhallen på begynnelsen av 1970-årene. -
Nidarø med Trondheim Spektrum.
_(3322861279).jpg)
.jpg)
.jpg)
_(24917811535).jpg)
.jpg)
Referanser
- ^ Bratberg, Terje (2008). Trondheim byleksikon s. 386
- ^ Nissen, Gunnar Brun (1967). Thomas Angells stiftelser: 1767–1967. Thomas Angells stiftelser. s. 152.
- ^ Støren, Wilhelm (1983). Sted og navn i Trondheim s. 227
- ^ Bratberg, Terje (2008). Trondheim byleksikon s. 387
- ^ Olsen, Sture Lian (1984). Kunstskolen i Trondheim. Trondheim: Kunstakademiet i Trondheim. s. 23.
- ^ Moen, Ulf (1994). Lade videregående skole 50 år. Trondheim: Lade videregående skole. s. 67.
- ^ Nissen, Gunnar Brun (1967). Thomas Angells stiftelser: 1767–1967. Thomas Angells stiftelser. s. 167–168.
- ^ Trhtk.no – Trondhjems Tennisklubb, Historie (Besøkt 15. august 2023)
Litteratur
- Bratberg, Terje T. V. (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 386–387. ISBN 978-82-573-1762-1.
- Støren, Wilhelm K. (1983). Sted og navn i Trondheim. Trondheim: Brun Bokhandels forlag. s. 226–227. ISBN 82-7028-471-8.