Maria Antonia av Bayern er et emne som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker over hele verden. Siden oppstarten har den skapt omfattende debatt og kontrovers, og har vært gjenstand for en rekke studier og forskning. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj virkningen av Maria Antonia av Bayern på dagens samfunn, analysere dets ulike fasetter og implikasjonene det har for ulike områder. I tillegg vil vi undersøke hvordan den har utviklet seg over tid og nåværende trender som peker mot vekst eller nedgang. Maria Antonia av Bayern fortsetter utvilsomt å være et aktuelt og stadig utviklende tema, og det er viktig å forstå omfanget og innflytelsen i dagens verden.
Maria Antonia av Bayern | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Maria Antonia Walpurgis Symphorosa von Bayern 18. juli 1724[1][2][3][4] ![]() München | ||
Død | 23. apr. 1780[1][2]![]() Dresden | ||
Beskjeftigelse | Komponist, operasanger, librettist, kunstmaler, skribent, cembalist, pianist ![]() | ||
Embete | |||
Ektefelle | Fredrik Christian av Sachsen (1747–)[5] | ||
Far | Karl VII av Det tysk-romerske rike | ||
Mor | Maria Amalia av Østerrike | ||
Søsken | Maria Josepha av Bayern Maria Anna av Bayern Theresa Benedicta av Bayern Franz Ludwig von Holnstein Maximilian III. Joseph | ||
Barn | 7 oppføringer
Fredrik August I av Sachsen
Karl Maximilian av Sachsen Prince Joseph of Saxony Anton av Sachsen Maria Amalie av Sachsen Maximilian von Sachsen Princess Theresa Maria of Saxony | ||
Nasjonalitet | Kurfyrstedømmet Bayern Kurfyrstedømmet Sachsen | ||
Gravlagt | Katholische Hofkirche | ||
Medlem av | Arcadian Academy | ||
Utmerkelser | Dame Grand Cordon of the Order of Saint Catherine (1745) Stjernekorsordenen | ||
Maria Antonia Walpurgis Symphorosa av Bayern (1724–1780) var en tysk komponist, maler og dikter.
Som prinsesse av huset Wittelsbach og eldste datter av Maria Amalia av Østerrike og keiser Karl VII av Det tysk-romerske rike, var Maria Walpurgis et ettertraktet parti for europeiske fyrstehus, og dermed også av politisk betydning. Hun fikk en utdanning verdig sin stand, blant annet innen malekunst, poesi og musikk. I München fikk hun komposisjonsundervisning av de velrenommerte operakomponistene Giovanni Battista Ferrandini og Nicola Porpora, og i Dresden fortsatte hun musikkstudiene med Porpora og Johann Adolf Hasse.
Hun ble gift med sin fetter, Fredrik Christian. Han var kurfyrst av Sachsen i 10 uker, fra 5. oktober 1763 til han døde av kopper 17. desember samme år, og deretter var hun medregent av Sachsen fram til sønnen Fredrik August ble myndig i 1768.
Maria Antonia drev forretningsvirksomhet og opprettet i 1763 en bomullsfabrikk i Naundorf, og var fra 1766 innehaver av Bayrisches Brauhaus i Dresden. Mot slutten av livet skrev hun avhandlingen Von der Befestigung des Gemütes gegen die Schrecken des Todes.[6] Hun ble bisatt i Katholische Hofkirche i Dresden.
De aller fleste av tidens fyrstinner drev musikk som en overflatisk beskjeftigelse, men Walpurgis var selv en betydningfull kunstmesén, komponist, maler og dikter. Walpurgis' største musikalske interesse var opera seria, en musikksjanger som var tett knyttet til tidens herskerklasser, og hun opptrådte i hoffsammenheng som sanger og instrumentalist under en rekke oppførelser av sine egne seria-verk.
I 1747 ble hun opptatt i Accademia dell’Arcadia i Roma, et internasjonalt litterært akademi som også arbeidet for operareform.[7] Medlemmene omgikkes hverandre uten å skjele til standsforskjeller, og for å understreke denne enkle, naturlige og landsens omgangsformen, tok de «hyrdenavn»; Maria Antonias pseudonym var Ermelinda Talea Pastorella Arcadia.
I tillegg til å komponere musikken til to operaer og skrive librettoen til et oratorium, arbeidet hun for å fremme det franske og tyske teateret i Dresden, hun oversatte og skrev romaner og dikt. Dessuten korresponderte hun svært aktivt med mange betydelige politikere og personligheter innen den europeiske opplysningtiden, som kong Fredrik II av Preussen og keiserinne Maria Teresia av Østerrike.
Foruten å male selv var hun en aktiv kunstmesén, av de mange kunstnere og vitenskapsmenn hun hjalp kan nevnes kapellmester Johann Gottlieb Naumann og malerfamilien Mengs.
Christine Fischers bok Instrumentierte Visionen der Macht. Maria Antonia Walpurgis' Werke als Bühne politischer Selbstinszenierung (2007) inneholder en utførlig kilde- og verkfortegnelse.[8]