Lystgård

I dagens verden er Lystgård et tema som får mer og mer aktualitet og oppmerksomhet. I årevis har Lystgård vært et studie- og interesseobjekt for ulike samfunnssektorer, fra vitenskap til politikk, inkludert kunst og kultur. Etter hvert som tiden går, blir Lystgård et sentralt punkt for debatt og refleksjon, og genererer motstridende meninger og ulike posisjoner. Dette er grunnen til at det er avgjørende å utdype vår kunnskap og forståelse av Lystgård, for å kunne adressere den på en helhetlig måte og ta informerte beslutninger om dens innvirkning på livene våre. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Lystgård og analysere dens betydning i den nåværende konteksten, så vel som implikasjonene den har for fremtiden.

Damsgård hovedgård (ca. 1720) ved Bergen
Foto: Nina Aldin Thune
Frederiksdal (1744-47) ved København er det første danske eksempelet på lystgård av den franske Maison de Plaisance-typen
Georg Haas' kobberstikk av Peder Holters lystgård med strandpaviljong på Stubljan ved Christiania fra 1790, etter et maleri av Christian August Lorentzen.
Kronstad hovedgård ble ombygget i 1844 er preget av den stramme empiren
Løkken Bellevue - der Slottet senere ble bygget, gouache av Augusta Hanson, 1800. Foto:Rune Aakvik/Oslo Museum
Lyststedet Elsesro, nå del av Gamle Bergen Museum.

Lystgårder var bondegårder i byenes omland som ble tatt i bruk til sommeropphold for byenes velstående borgerskap. Disse anleggene ble i Christiania kalt «byløkke» eller «løkke» og i Bergen «lystgård», eller «lyststed» for anlegg uten gårdsdrift. Lystgårdenes storhetstid var på 1700- og 1800-tallet, da mange gårder fikk herskapelig bebyggelse og store hageanlegg laget etter forbilder fra europeiske lystslott.

Bakgrunn

Romerske villaer

Tilbake til antikken, under den romerske republikken og keiserriket, finner man landsteder bygget for samfunnets øvre klasser. Ifølge Plinius den eldre fantes det to villa-typer: «Villa urbana», som lå i kort avstand fra byen, og «Villa rustica», som var en bondegård driftet av tjenere.

Italiensk renessanse

I Toscana på 1400-tallet ble villa-tradisjonen gjenopptatt. I løpet av renessansen ble også villaene knyttet opp mot formelle hageanlegg, samt omkringliggende jordbrukslandskap. I Venezias omland, Veneto, ble villatradisjonen videreutviklet av arkitekt Andrea Palladio.

Maison de plaisance

I 1737 utga den franske arkitekten Jacques-François Blondel (1705 — 1774) boken De la Distribution des Maisons de Plaisance, et de la Décoration des Edifices en General som inneholdt 155 plansjer med moderne franske sommerboliger, hvor idealet ikke lenger var det monumentale og storslåtte, men behagelige og intime. Plansjeverket fikk stor innflytelse i hele Europa. Det første danske eksemepelet er Frederiksdal (1744-47) utenfor København, oppført etter teginger av arkitekt Nicolai Eigtved.

Lystgårder i Norge

Etter at eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660 ble adelen tvunget til å oppholde seg i den overbefolkede residenshovedstaden store deler av året. For rikfolk ble det derfor populært å skaffe seg landsted utenfor København.

Foruten å være sommerhus for eierfamilien, skulle lystgårdene gjerne forsyne husholdningen i byen med landbruksvarer – kjøtt og melk, og fôr og sommerbeite til hestene. I tillegg gav det ekstra status om man kunne pryde sine bord med blomster og eksotiske frukter fra egen hage.

Lystgårdene i Norge fikk som regel en markant plassering i terrenget, ofte med visuell tilknytning til sjøen. Lystgårdene lå helst i kort avstand fra byen – borgerne som eide gårdene, skulle samtidig passe sitt kjøpmannskap, og da måtte det være god kommunikasjon til forretninger og kontorer. Av den grunn er de fleste lystgårdene i dag bygd ned som følge av vekst i folketall og byenes ekspansjon. Mange hovedbygninger står fortsatt som monumenter over en svunnen tid, selv om jordveien for øvrig er bygget ned.

Etter Napoleonskrigene ble det nedgangstider, og mange familier kunne ikke lenge opprettholde to husholdninger. De måtte velge mellom å beholde byboligen, eller bruke lystgården som fast bopæl.

Lystgårder som ikke videreførte det tradisjonelle gårdsnavnet, fikk navn tilsvarende internasjonale forbilder: Eremitasjen, Belvedere, Fortuna og Bellevue. Lystgårdene fikk også oversatte eller norske navn som Frydenlund, Rosendal, Sorgenfri (Sanssouci), Sommerro, Rolighet, Nøysomhet, Tilfredshet, Harmoni, Familiens Håp, Jegershvile, Gimle, Breidablikk og Fagerheim. Andre lystgårder ble oppkalt etter eierne eller noen man var glad i: Krohnstedet, Brødretomten, Fastings Minde, Sophies minde, Thomas Erichsens Minde, Christinegård, Charlottelund, Karensfryd, Elsefryd, Elsesro, Henninglyst, Annalyst, Marienlyst, Katrinelyst, Amalienborg, Wernersholm, Hornemannsdal og Smithestrøm.

Eksempel på norske lystgårder

Litteratur

  • Risåsen, Geir Thomas (2010) «Borgerskapets 'Arkadia' – 1700- og 1800-tallets lystgårder». I: Årbok, s. 29–39. Oslo, Fortidsminneforeningen
  • Kirsten Bertheau Nøklebye: Herskapelige omgivelser Kolofon forlag 2018