Leona Woods
I dag skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Leona Woods. I uminnelige tider har Leona Woods vært en kilde til intriger, spenning og debatt. Enten det er dens innvirkning på samfunnet, dens relevans i historien eller dens innflytelse på den moderne verden, har Leona Woods alltid hatt en fremtredende plass i folks sinn og hjerter. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj betydningen og betydningen av Leona Woods, analysere dens innvirkning på ulike aspekter av hverdagen og fordype oss i årsakene til at Leona Woods fortsetter å generere interesse og lidenskap i dag. Så gjør deg klar til å fordype deg i en fengslende reise gjennom historien, kulturen og relevansen til Leona Woods i dagens verden.
| Leona Woods | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. aug. 1919[1] La Grange[2] | ||
| Død | 10. nov. 1986[2] (67 år) Santa Monica[2] | ||
| Beskjeftigelse | Kjernefysiker, skribent, fysiker, universitetslærer, kjemiker | ||
| Utdannet ved | Lyons Township High School University of Chicago (–1943) (akademisk grad: ph.d.)[2] | ||
| Doktorgrads- veileder | Robert Mulliken[2] | ||
| Ektefelle | Willard Libby[2] | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | American Physical Society[3] | ||
| Utmerkelser | Fellow of the American Physical Society | ||
Leona Woods (født 9. august 1919, død 10. november 1986), senere kalt Leona Woods Marshall og Leona Woods Marshall Libby, var en amerikansk fysiker som bidro til å bygge den første atomreaktoren og den første atombomben.
Liv og virke
I en alder av 23 var hun den yngste og eneste kvinnelige medlem av teamet som bygde og eksperimenterte med verdens første kjernefysiske reaktor (da kalt en haug), Chicago Pile-1, i et prosjekt ledet av hennes mentor Enrico Fermi. Spesielt medvirket Woods til bygging og deretter utnyttelse av geigertellere for analyse under eksperimentering. Hun arbeidet senere på Manhattanprosjektet.
I 1960 sluttet Woods seg til New York University som førsteamanuensis i fysikk. Mens det ble hun også forbundet Brookhaven National Laboratory, der en spesialisert partikkelakselerator, en synchrocyclotron, sendte subatomære partikler rundt et stort spor og fysikere studerte mikrofilm med bilder av partiklenes baner. Dr Marshall, hennes betegnelse i denne perioden, overvåket en lab i NYU kjelleren hvor personalet anmeldte hver ramme av miles fra mikrofilm i et søk etter den mystiske «ess» – en hypotese av en partikkel der banen var tenkt å skifte retning midtstrøms i form av en S. Partikkelen ble ikke funnet.
Tre år senere ble hun professor ved University of Colorado, der forsket hun på høy-energisk fysikk, astrofysikk og kosmologi. Hun ble senere med sin andre ektemann, nobelprisvinner Frank Libby, ved UCLA, hvor hun ble professor i miljøstudier, engineering, engineering arkeologi, mekanisk luftfart og kjernekraft engineering.
Woods var også en fruktbar forfatter. Hennes verker kan nevnes med den selvbiografiske boken Uran People (1979), en historie om tidlig atomforskning.
