La oss snakke om Lawrence Durrell. Dette er et tema som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker de siste årene. Med Lawrence Durrell har det oppstått en rekke debatter, studier og forskning som har forsøkt å tyde kompleksiteten og dens innvirkning på samfunnet. Fra sin opprinnelse til sin innflytelse i dag, har Lawrence Durrell skapt enestående interesse, og har vært gjenstand for diskusjon på så forskjellige områder som politikk, vitenskap, kultur og hverdagsliv. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Lawrence Durrell, analysere årsaker, konsekvenser og mulige løsninger.
Lawrence Durrell | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 27. feb. 1912[1][2][3][4]![]() Jalandhar (Punjab, Britisk India, Det britiske imperiet)[5] | ||
Død | 7. nov. 1990[5][4][6][7]![]() Sommières (Gard, Frankrike)[5] | ||
Beskjeftigelse | Lyriker,[8] dramatiker,[8] selvbiograf, skribent,[8][9] manusforfatter, romanforfatter | ||
Utdannet ved | Pancyprian Gymnasium St Olave's and St Saviour's Grammar School St Edmund's School St. Joseph's School, Darjeeling | ||
Ektefelle | Eve Cohen (1947–1955)[10][11] Nancy Isobel Myers (1935–1947)[11] Claude-Marie Vincendon (1961–1967)[11] Ghislaine de Boysson (1973–1979)[11] Françoise Kestsman | ||
Far | Lawrence Samuel Durrell[10] | ||
Mor | Louisa Durrell[10] | ||
Søsken | Gerald Durrell[10] Margarita Zorrera Leslie Durrell | ||
Barn | Penelope Berengaria Walker Durrell[10][12] Sappho Jane Durrell[10][12] | ||
Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) Storbritannia[13] | ||
Gravlagt | Chapelle Saint-Julien de Montredon[14] | ||
Språk | Engelsk | ||
Medlem av | Royal Society of Literature | ||
Utmerkelser | James Tait Black Memorial Prize (1974) Cholmondeley Award Fellow of the Royal Society of Literature Kommandør av Order of the British Empire | ||
Periode | 1931–1990 | ||
Sjanger | Reiseskildring, memoar, essay | ||
Debut | Quaint Fragments (1931) | ||
Debuterte | 1931 | ||
Aktive år | 1931– | ||
Viktige verk | The Alexandria Quartet | ||
Nettsted | https://www.lawrencedurrell.org/ | ||
Lawrence Durrell (født 27. februar 1912, død 7. november 1990 i Sommières i Frankrike) var en engelsk forfatter av irsk opprinnelse. Durrell er kjent for sitt verk Alexandriakvartetten.
Durrell vokste opp i nordlige India, hvor hans far arbeidet som ingeniør og bodde således kun korte perioder av sitt liv i England. Da han var 11 år ble han sendt til England for å gå på skole. Han trivdes dårlig i England, som han forlot som hurtig som han kunne. Hans formelle utdannelse var ikke spesielt vellykket, og han strøk på opptaket til universitet. Han hadde skrevet poesi siden han var femten år gammel, og hans første samling, Quaint Fragment, ble utgitt i 1931.
Den 22. januar 1935 giftet Durrell seg med Nancy Isobel Myers, det første av hans fire ekteskap. I mars samme år flyttet han sammen med Nancy, sin mor og sine slektninger, inkludert broren Gerald Durrell, som senere skulle bli en betydelig britisk naturkonservator og en populær skribent, til den greske øya Korfu.
Durrell utga i 1935 debutromanen Pied Piper of Lovers og i 1939 The Black Book, en langt mer kompromissløs roman som han selv så på som sin egentlige debut. På denne tiden fikk han kontakt med Henry Miller og Anaïs Nin, som hjalp ham med å få romanen utgitt. Samtidig hadde han innledet en profesjonell karriere som diplomat og presseattaché, en karriere som skulle vare fram til midten av 1950-årene, og førte ham til mange land rundt Middelhavet.
Da Andre verdenskrig brøt ut,reiste hans mor og de andre slektningene tilbake til England, men Durrell ble igjen på Korfu. Da Tyskland invaderte Hellas, flyktet Durrell i 1941 via Kreta til Alexandria i Egypt, hvor han skrev om Korfu og om livet på «denne briljante lille støvfnugget av en øy» i sin poetiske bok Prospero's Cell.
I Egypt kom han til å gjøre pressearbeid i Alexandria og i Kairo, og fra denne tiden stammer viktige element i de miljøer som han kom til å beskrive i Alexandriakvartetten femten år senere. Han skilte seg fra Nancy i 1942, og i 1947 giftet han seg med Yvette Cohen. I 1951 fikk de en datter som ble døpt Sappho Jane etter den berømte antikke greske poeten Sapfo.
Durrell fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med Bitter Lemons som behandlet krisen på Kypros i 1954–1955 hvor han selv var tett tilstede som pressemann ved det britiske embetsverket der, og framfor alt med Alexandriakvartetten som besto av fire romaner: Justine, Mountolive, Balthazar, og Clea; utgitt i årene 1957–1960.
Gjennom sitt sensuelle og lyriske språk, en spennende handling på flere plan, et djervt tegnet persongalleri og en eksperimentering med tidsplan og minne kom bøkene hans til å bli meget lest og fikk en stor innflytelse på 1960-årenes roman.
Durrell var også virksom som poet, dramatiker og essayist. Han ble også engasjert for å hjelpe til med manuskriptet til storfilmen Cleopatra (1963), men for de fleste overskygger Alexandriakvartetten hans øvrige forfatterskap.
Fra 1958 var Durrell bosatt i byen Sommieres i Languedoc, Frankrike, et område han kjente seg betydelig mer hjemme i enn i England. Det ble oppdaget etter hans død at han aldri hadde engelsk statsborgerskap.
Durrells poesi har blitt overskygget av hans romaner. Peter Porter har skrevet i sin introduksjon til utvalg dikt,[15] at Durrell som poet var «En av de beste i siste hundre år. Og en av mest behagelig.» Han går videre med å beskrive Durrells poesi som «Alltid vakre som lyd og syntaks. Dens innovasjoner ligger i dens avvisning å være mer hovmodig enn de ting den nedtegner, sammen med dens håndtering av hele språkets ordbok.»[16]
Durrell tilbrakte flere år i tjeneste for utenriksdepartementet. Han var senior pressetalsmann for de britiske ambassadene i Athen og Kairo, presseattaché i Alexandria og Beograd, direktør for Det britiske instituttet i Kalamata i Hellas og Córdoba i Argentina. Han ble også direktør for publikumskontaktene i den greske øygruppen Dodekanesene og på Kypros.
Durrell avslo senere utmerkelsene som Kommandant av Sankt Michaels orden og Sankt Georg, ettersom han mente at hans «konservative, reaksjonære og høyrepolitiske» syn kunne føre til forlegenhet.[17] Hans humoristiske bøker som Esprit de Corps og Stiff Upper Lip handler om livet i diplomatiet, særlig i Serbia. Han hevdet at han mislikte både Egypt og Argentina,[18] men ikke på langt nær så mye som han mislikte Jugoslavia.