Lavgulv

Lavgulv (av tysk Niederflur) betegner et gulv i et kollektivt transportmiddel som er i høyde med – eller bare litt høyere enn – perrongen eller fortauet hvor passasjerene går av og på. Således unngås trappetrinn, slik at inn- og utstigning blir lettere for funksjonshemmede og personer med barnevogn, tung bagasje osv. (universell utforming).

Alt i 1906-07 bygget Boon & Co lavgulv-trikker for Christchurch på New Zealand; de ble kalt drop-centres eller Boon Cars. I 1911 fikk New York Railways Company bygget sporvogner med lavgulv. I 1922–28 fikk Pacific Electric, som trafikkerte Los Angeles-området, bygget 160 mellombytrikker med lavgulv^[1]. Siden teknologien er kostbar, bygget kollektivselskapene i stedet – særlig på tunnelbaner – høyere plattformer. Slik var historien frem til rundt 1990, da lavgulv fikk masseutbredelse.

I Norge finnes lavgulv bl.a. i Bergens bybanevogner, Oslos SL-95-trikker, og i NSBs lokaltog Type 72 og FLIRT-tog. Også en stadig økende andel av bussene som brukes i Norge har blitt universelt utformet, og dette er i stor grad gjort gjennom bruk av busser med lavgulv eller laventre samt til en viss grad gjennom bruk av busser med heis. Siden 2007 har andel busser i fylkesintern transport med lavgulv/laventre/heis totalt i landet utviklet seg slik ifølge Statistisk sentralbyrå:^[2]

På T-banen i Oslo sine MX3000-tog har alle vognene lavgulv og det samme har alle bussene som brukes i bybuss-trafikken i Oslo. I regionbuss-trafikken i Akershus har 90 % av alle bussene lavgulv pr. 2012. Trikken i Oslo har pr. 2012 lavgulv kun i 44 % av trikkene^[3]. SL-95-trikkene har lavgulv, mens SL-79-trikkene ikke har.

• * William D. Middleton 1968: The interurban era; Kalmbach Publishing Co, fourth printing 1968; http://www.archive.org/stream/interurbanera00midd/interurbanera00midd_djvu.txt.
• (en) Low-floor vehicles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons