Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector)[1] var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring)[2] av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (fram til 1500-tallet av paven ved Vatikanet Roma). Karl V (valgt 1519) var den siste keiseren som ble kronet (1530). Hans etterfølgere antok tittelen «valgt keiser av romerne» (tysk: erwählter Römischer Kaiser; latin: electus Romanorum imperator) ved deres kroning som konger.
Verdigheten i å være kurfyrste hadde stor prestisje og ble ansett for å stå bak bare keiseren, kongene og de øverste hertugene.[3] Kurfyrstene hadde eksklusive privilegier som ikke ble delt med andre fyrster av imperiet, og de fortsatte å ha sine opprinnelige titler ved siden av å være kurfyrster.
De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første habsburgske keiseren Rudolf I av Habsburg ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt den gyldne bulle.[4] I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått.[4] Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse riksfyrstedømmene fremfor hos keisermakten.[4][5]
Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster, tre geistlige og fire verdslige:
I det 17. århundre ble kollegiet utvidet med:
Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 1803 opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet Regensburg-Aschaffenburg. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i 1806. Disse var: