I denne artikkelen vil vi utforske temaet Kijŏng-dong fra forskjellige perspektiver og tilnærminger. Kijŏng-dong er et bredt og relevant tema som har fanget oppmerksomheten til ulike sektorer i samfunnet de siste årene. Vi vil ta for oss grunnleggende aspekter ved Kijŏng-dong, undersøke dens innvirkning på forskjellige områder og dens utvikling over tid. I tillegg vil vi analysere de ulike synspunktene som finnes rundt Kijŏng-dong, samt implikasjonene det har på folks daglige liv. Gjennom denne artikkelen søker vi å gi et fullstendig og oppdatert syn på Kijŏng-dong, med sikte på å tilby våre lesere en dypere og berikende kunnskap om dette emnet.
Kijŏng-dong | |||
---|---|---|---|
Chosŏn'gŭl | 기정동 | ||
Hanja | 機井洞[1] | ||
McCune-Reischauer | Kijŏngdong | ||
Revidert romanisering | Gijeongdong |
Kijŏng-dong er en landsby i P'yŏnghwa-ri, Kaesong, Nord-Korea. Den ligger nord for den demilitariserte sonen som deler Koreahalvøya. I Nord-Korea er landsbyen kjent som fredslandsbyen,[2] utenfor Nord-Korea refereres den i all hovedsak til som propagandalandsbyen.[3][4][5][6][7]
Kijŏng-dong er en av to landsbyer som får lov til å eksistere innenfor den 4 km brede demilitariserte sonen, som ble opprettet som den nye de facto koreansk-koreansk grensa ved etableringen av våpenhvileavtalen etter Koreakrigen.[5][8] Den andre er en landsby på sørkoreansk side av grensa, Daeseong-dong,[8] 1,22 km mot sørøst.
Offisielt hold i Nord-Korea sier at landsbyen er hjem for et kollektivbruk som består av 200 familier.[9] Observasjoner gjort fra sør viser imidlertid ingen tegn til menneskelig aktivitet i byen, noe som får flere til å anta at det dreier seg om en potemkinby satt opp på 1950-tallet som et propagandatiltak for å oppmuntre til sørkoreansk avhopping til Nord-Korea, samt å huse nordkoreanske soldater som bemanner flere militære poster i området.[7][2][10][11] Det tillates ingen besøkende i byen, som er den eneste i Nord-Korea som kan observeres og høres fra den demilitariserte sonen.
I landsbyen finnes flere betongbygninger, malt i klare og lyse farger. Mange av bygningene har siden de ble satt opp hatt innlagt elektrisitet, noe som var uvanlig for den koreanske landsbygda på 1950-tallet. Bygningene er konstruert slik at de blå takene og de hvite veggene, sammen med den massive flaggstanga skal vises på best mulig måte mot sør. Nyere observasjoner utført med moderne teleobjektiver viser at betongbygningene bare fungerer som et skall, som mangler vindu og rom,[10][12] men der lyset slås på og av til fastsatte tider. Fortauene blir vedlikeholdt av egne mannskap, noe som er den eneste aktiviteten som kan observeres i landsbyen.
På 1980-tallet bygde Sør-Korea en flaggstang som var 98,4 meter høy, med et 130 kg tungt flagg på toppen i den sørkoreanske grenselandsbyen Daeseong-dong. Nord-Korea svarte ved å bygge en enda høyere flaggstang 160 m høy, med et 270 kg tungt flagg i toppen i Kijŏng-dong, knapt 1,2 km fra den sørkoreanske grensa. Noen har kalt dette for flaggstangkrigen. Den nordkoreanske flaggstanga var lenge verdens høyeste, men ble i 2010 og 2011 slått av Aserbajdsjan og Tadsjikistan som hadde sin egen flaggstangkrig der de høyeste stengene til slutt ble 162 og 165 meter.[13][14]
Fram til 2004 var det også satt opp enorme høyttalere i flere av bygningene som kontinuerlig sendte nordkoreanske propagandasendinger mot sør.[10] Til å begynne med var sendingenes innhold preget av Nord-Koreas fortreffelighet, med en oppfordring til sørkoreanske soldater og bønder om å bare spasere over grensa til Nord-Korea, der de ville bli mottatt som brødre.[15] Ettersom det ikke kom over særlig mange avhoppere, ble innholdet endret til fordømmelse av vesten, kommunistiske agitprop-operaer og patriotiske marsjer på høyt volum i opptil 20 timer hver dag.[15]