Joachim Otto Schack–Rathlou
I dagens verden har Joachim Otto Schack–Rathlou blitt et tema med stor relevans og interesse for et stort antall mennesker. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens historiske relevans eller dens betydning i det vitenskapelige feltet, har Joachim Otto Schack–Rathlou fanget oppmerksomheten til både eksperter og entusiaster. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden de mest relevante aspektene ved Joachim Otto Schack–Rathlou, analysere dens innvirkning på ulike områder og dens utvikling over tid. Fra opprinnelsen til den nåværende tilstanden vil vi legge ut på en spennende reise for å forstå alt Joachim Otto Schack–Rathlou har å tilby.
| Joachim Otto Schack–Rathlou | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. juli 1728 Juellinge | ||
| Død | 7. juni 1800 (71 år) Rathlousdal | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, dommer | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Joachim Otto Schack–Rathlou (født 13. juli 1728, død 7. juni 1800) var en dansk politiker og statsmann. Moren Benedicte von Ingenhaven døde kort etter fødselen, og faren, generalmajor Niels Rosenkrantz Schack, døde da gutten var tre år gammel. Men gutten ble godt ivaretatt av vennlige slektninger.[1]
Han fulgte forelesninger ved universitetet i København og foretok siden en dannelsesreise rundt i Europa. Han fikk løfte om godsene Rathlousdal og Gersdorffslund hvis han giftet seg med en ung slektning, Øllegaard Charlotte Juul, når hun var gammel nok. De giftet seg i 1758. Uten noen diplomatisk utdannelse gikk Schack-Rathlou i tjeneste som utsending til Sverige. Ved kong Gustav 3.s bryllup med prinsesse Sophie Magdalene av Danmark, ble Schack-Rathlou utnevnt til ridder av Dannebrog.[2]
Han stod sin kone nært og led med henne når hun fikk det ene dødfødte barnet etter det andre. Det trykket ham også å være vitne til hvordan folk i kongens krets, benyttet sin posisjon til å lure til seg midler fra statskassen og stillinger de ikke var kvalifisert for.[3]
Schack–Rathlou ble utnevnt til kammerjunker hos den senere kong Christian 7. i 1755 og højesterettsdommer i 1757. I slutten av 1760-årene var han deputert i finanskollegiet, samtidig med at han satt i generaltollkammeret. Han ble avskjediget da Struensee kom til makten i 1770, siden han var uenig i Struensees reform der finanskollegiet ble koblet sammen med tollkammeret og handelskollegiet.[4]
Han vendte tilbake til København etter Struensees fall i 1772 og ble et innflytelsesrikt medlem av statsrådet. Han fikk stor innflytelse på traktaten i Tsarskoje Selo som gjaldt et makeskifte med Russland i 1773 og innfødtrettsloven i 1776 som han gjennomførte i samarbeid med Ove Høegh-Guldberg. Innfødtsrettsloven var en reaksjon på Struensees maktovertakelse og skulle sikre at danske embetsmenn alltid skulle være født i Danmark, Norge eller hertugdømmene, med mindre de hadde påbegynt sitt arbeid før 1776 og blitt tildelt et «Naturalisations-Brev». Begrunnelsen for forordningen var blant annet at «Landets Børn skal nyde Landets Brød». Den ble proklamert på Christian 7.s fødselsdag den 15. januar 1776,[5] og førte - sammen med en litterær strid om oversettelsen til tysk av Jens Baggesens danske libretto til syngespillet Holger Danske - til «tyskerfeiden» (1789-90), som var en følelsesladet offentlig debatt om å være dansk eller tysk, med et dansk krav om at tyskere bosatt på dansk område skulle bli danske i språk og kultur.[6]
Schack–Rathlou var skoleherre for Herlufsholm, patron for Københavns Universitet og president for Danske Kancelli.
I 1778 mistet han det eneste barnet, han og hans kone fikk se vokse opp, da datteren Dorthe Sophie Haxthausen døde.[7]
Schack–Rathlou var motstander av landboreformene og trakk seg tilbake til godset sitt, Rathlousdal, etter at stavnsbåndet ble opphevet i 1788. Han var også imot opprettelsen av en egen bank i hertugdømmene, som han mente ville virke splittende på samholdet i staten. Hans kone døde i 1798.[8]
