I dagens artikkel vil vi utforske den spennende verdenen til Jean Pierre Frédéric Ancillon, et emne som har fanget oppmerksomheten til mennesker i alle aldre og bakgrunner. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens relevans i dag, har Jean Pierre Frédéric Ancillon generert endeløse debatter, forskning og oppdagelser som har beriket vår forståelse av dette emnet. Enten du brenner for Jean Pierre Frédéric Ancillon eller bare er interessert i å lære mer om det, vil denne artikkelen gi deg en fullstendig og oppdatert titt på dette fascinerende emnet. Gjør deg klar til å fordype deg i verden til Jean Pierre Frédéric Ancillon og oppdag alt den har å tilby oss!
Jean Pierre Frédéric Ancillon | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Jean-Pierre Frédéric Ancillon 30. apr. 1767[1][2][3][4] ![]() Berlin | ||
Død | 19. apr. 1837[1][2][3][4]![]() Berlin | ||
Beskjeftigelse | Statsmann, politiker, historiker, diplomat ![]() | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Université de Genève | ||
Far | Louis-Frédéric Ancillon | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
Gravlagt | Französischer Friedhof | ||
Medlem av | Det prøyssiske vitenskapsakademiet Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien | ||
Utmerkelser | Storkors av Den nederlandske løves orden (1834)[5] | ||
Jean Pierre Frédéric Ancillon (født 30. april 1767 i Berlin, død 19. april 1837 samme sted) var en prøyssisk statsmann, filosog, utenriksminister og oppdrager av den senere konge Fredrik Vilhelm IV.
Ancillon, som var oldebarn av Charles Ancillon, studerte teologi i Genève og virket fra 1790 som prest i den hugenottiske menigheten i fødebyen Berlin.
I 1792 fikk han et professorat i historie ved krigsakademiet, i 1803 ble han kongelig hoffhistoriograf og medlem av vitenskapsakademiet i Berlin. Hans utnevnelse til statsråd i kulturdepartementet fulgte i 1809, og 23. juni 1810 ble han, etter ønske fra dronningen, utnevnt til Friedrich Delbrücks etterfølger som oppdrager for kronprinsen. I denne sammenhengen fratrådte han sine stillinger som prest og professor.
Da prinsen ble myndig 1814 ble Ancillon utnevnt til virkelig geheime-legasjonsråd i utenriksministeriet, og 1817 ble han medlem av statsrådet og utvalget for bearbeidelsen og innføringen av provinsialforfatningene og av oversensurkollegiet.
I mai 1831 ble han virkelig geheimeråd og sjef for departementet for Fyrstedømmet Neuenburg. 25. juli samme år ble han så statssekretær i utenriksministeriet, og i 1832 endelig prøyssisk utenriksminister. Sammen med fyrst Metternich utarbeidet han bl.a. i 1834 Wiens sluttprotokoll.
Både gjennom sin europeiske horisont, og sin evne til å knytte opplysningstidens rasjonalitet sammen med sin tids reformatoriske holdning og romantikk, preget Ancillon kongen i sterk grad.
Hele sitt liv gikk Ancillon alltid inn for Preussens interesser. Tanken om et forent «Tyskland» stod ham fjernt.
Ancillons statsfilosofi beveger seg i spenningsfeltet mellom opplysning, romantikk og kristendom. Han bruker en eklektisk metode som trekker særlig fra Edmund Burke og Charles de Montesquieu. Ancillon var et tidsvitne til den franske revolusjon, og opplevelsene overbeviste ham om at den europeiske politikken måtte innrettes mot likevekt mellom alle stater og unngå én stats hegemoni. .